Fiskeri og båter

Bildet over er fra 1902 og viser den store deltagelsen i Borgundfjordfisket det året. Her er mest færingar, men også større båter. En åttring  med seila opp viser godt midt i bildet.

Fiskeri og båter fra Hessen og Slinningen.

Fiskerihistorien til Hessafolket de siste 1000 år kan i hovedsak deles i fire hovedperioder basert på utviklingen av båttyper, vegn, utstyr og fiskefelt. 

- 1. periode: 1000 - 1850. Små åpne båter med årer og seil. Fjord- og kystfiske. 

- 2. periode: 1850 – 1910. De gamle båttypene fortsatt i bruk, men blir gradvis erstattet av dekksbåter og bankskøyter. Fortsatt med seilføring. Storegga nytt fiskefelt.

- 3. periode: 1910 – 1945. Dampmaskiner eller motorer blir satt inn i mange av de gamle og i alle nye båter. Havfiske, selfangst, kvalfangst. Profesjonelle fiskere.

- 4. periode: 1945 – 1960 og seinere. Modernisering av båter og vegn  etter krigen. 

Perioden 1000 til ca. 1850. 1000 år med stabil, men  liten utvikling i fiskeri. 

Små åpne båter med årer og seil. Fjord- og kystfiske basert på 100-årige tradisjoner gjennom middelalderen og fram til starten på en nye tid med teknologisk utvikling.

Fiskerbonde:

Fra gammel tid har gardbrukerne på Hessa har vært fiskerbonde og drevet fiske i tillegg til jordbruk. Det er helt naturlig med den fiskerike Hessafjorden rett utfor stuedøra og med nærheten til Borgundfjorden, Breisundet og de gode fiskefelta vest for Godøya.

Fra gammelt av var nok jordbruk viktigste livsgrunnlaget, men fiske ble etter hvert minst like viktig for gardbrukerne på Hessa. Det ser vi av at verdien på gardsbruka her ut ved kysten blir oppgitt i våger fisk i stedet for i jordbruksvarer som inne i landet.

Fiskerbøndene på Hessa, som fram til ca. 1900 var leiglendinger, hadde den tid et levesett basert på naturalhushold og selvberging. Fisken var den viktigste matressursen i tillegg til maten fra husdyrholdet og grøden de høstet fra jordteigane på gardsbruka. I gammel tid ble fisken tørka på hjeller til tørrfisk som da var viktig handelsvare. Men på 1700-tallet ble mesteparten av fisken ble stelt og salta i nausta og tørka til klippfisk på berga og «fiskemølane» langs stranda. Tørrfisk og senere klippfisk ble i lang tid brukt som betaling for skatt og leilendingsavgift (bygselavgift). Senere ble klippfisken også  solgt til oppkjøpere for kontanter som trengtes for å kjøpe nødvendige forbruksvarer som de ikke var selvforsynt med. 

Naust og Sjøbuder:

Den gamle tunstaden ved Hessaskaret lå sentralt på innmarka med godt utsyn til nord (Aspevågen) og sør (Hessafjorden). Tunet hadde god adkomst til sjøen på begge sider. 

Alle bruka i Ytre og Indre Hessen hadde naust ved Naustberget rett sør for tunet i Skaret. 

I tillegg hadde de fleste også egne naust på nordsida i Hessaskaret. Flere av nausta på nordsida, var storbåtnaust som etter hvert ble erstattet av større sjøbuder (pakkhus) for mottak og tilvirking av egen, og etter ca. 1910, mest innkjøpt fisk. 

Ved Naustberget hadde gardsbruka egne småbåtnaust for færingar og storfæringar som ble bruk til det vanlige fjordfisket. Men der var også 2-3 storbåtnaust med plass til større båter som seksringer og åttringer som ble brukt til «havfiske».

Gardsbruket «Røysa» og plassebruka lengere øst på Indre Hessen, hadde sine naust og etter kvart også sjøbuder i Olsvika. Noen hadde også naust ved Hessafjorden. 

Etter 1880 ble det også satt opp naust i Korsvika og i Lillevika.

Sommerhalvåret brukte de vanligvis sjøen fra nausta på sørsida som var bra i ly av Naustberget. Det var da kort vei å ro til fiskeplassane i fjorden. Ulempa var at støene ved Naustberget var langgrunne og derfor var det tungvint å lande fisken der når det var fjøre sjø. Der var også værhardt når vinden kom fra vest med storbåre inn Hessafjorden. Derfor brukte de ofte, heller nordsida til å lande båtane. 

Vinterhalvåret la de mest alltid til nordafor. Der var det lunere for sørvest-været og mer brådjupt enn på sydsida. Derfor kunne de som regel fortøye båtane i utfar utfor nausta og sjøbudene. De slapp da å dra båtane på land etter hver tur slik de måtte på sørsida. 

Fiskeri og fisketilvirking:

Fisket ble i utgangspunktet drevet fra disse nausta. Alle bruka hadde egne færingar og trerøringar som blei brukt til fjordfisket i Borgundfjorden, Hessafjorden og utover i Breisundet. Der var også seksringar eller åttringar på noen av bruka, ofte eigd i lag med andre naboer. Disse største båtane ble brukt på felta ut for Godøya og til havfiske lengre vest i havet heilt ut til fiskebankane på Storegga på forsommeren. Åttring var i bruk på Hessa fram til ca. 1890. 

Ved torskefiske i Hessafjorden brukte de mest færingar med mannskap på 2-3 fra hver gard. Lenger ute i Breisundet brukte de storfæringer og trerøringer med 3-4 mann, og lengre ut i havet seksringer med 5-6 mann og åttringer med 7-8 mann.

Utenom torskefisket på ettervinteren, drev Hessafolket året rundt fiske med snøre (rykk), line og smågarn i Hessafjorden og i Breisundet. Dette fjordfiske foregikk mer på det jevne imellom onnene på gardane. 

Kvar gard brukte vanligvis egen båt og mannskapet var gjerne husbonden med de eldste sønnene og drenger på garden. 

Ved folketellingane i 1891 og 1900 ser vi at i de fleste familiene på Hessa er det mange barn, men kun få familier har sønner som er gamle nok til å være med i fiskbåten i lag med faren. Derfor var det vanlig å ha med tjenestegutane eller også slå seg sammen med andre bruk for å bemanne båtane. På de større båtane måtte de hyre inn fiskere utenfra.

Hessingane hadde kort veg til fiskeplassane, og derfor fiska de vanligvis «ut fra egen gard». Det vil si at de drog ut fra eget naust og kom heim same dag og leverte fangsten. De lå ikke over i rorbuer andre steder, som i sesongene var vanlig for fiskere inne fra fjordane.

Viktig for garden var selvsagt det så kalla Borgundfjordfisket fra slutten av januar til begynnelsen på april. Da kom torsken inn Breisundet til Hessafjorden og Borgundfjorden for å gyte. Enkelte år var det så godt torskefiske at båtane frå Hessa konkurrerte med hundrevis av andre fiskarar på båtar frå bygdene ikring fjorden.

Det kjent foto (øverst) fra 1902 viser det store antall båter som var med i Borgundfisket det året. Her er det med små og større båter fra færinger, trerøringer og seksringer. I forgrunnen viser det en åttring og i en båt-klynge lengst vest mot Slinningsodden ser vi også at ei småskøyte er med her inne i fjorden.

Det var også ofte godt torskefiske på felta nord for Breisund-djupet utover mot Fausken vest for Godøy. Der brukte Hessingane større båtar som seksrøringer og åttringer. På disse store båtane, som fiska «utafor land», var det 6-8 mann ombord. Det var ikke nok voksne folk på de enkelte gardane til å bemanne båtane, så Hessingane leigde fiskere (rorskarar) frå byen og fjordane fra Kyndelsmesse til Marimesse. I regelen hadde de nye rorskarer hvert år, men det hendte at mannskapet tinga seg innpå båtane året før. 

Fisketørking:

Helt opp til siste krigen drev Hessingane mye fisketørking. Her var tørkeberg og fiskemøler (steinlagte flater) langs alle strender. Rettighetene til disse er tatt med i utskiftingsavtalen fra 1895 for Ytre Hessen. Etter 1900 tørka de ikke bare egen fisk, men starta da å ta imot mye saltfisk som de vaska og tørka til klippfisk for handelsmenn i byen. Dette var viktig arbeid også for kvinnfolka og ungane. 

Som eksempel på kor viktige fiske og fisketørkinga var denne tida, har vi kåravtalen til Arne-Ola: Fiskerbonden Arne-Ola var 60 år i 1890 da han og kona Karen overlot drifta av Olagarden til eldste datter Laurentse og svigersønnen Ole Olaviussen Nøringseth. I kår-avtalen finner vi bl.a: «Kaarfolkene skal have husrom til en færingsbaad i nøstet på søndre side af øen. Dessuten tilgang ved nøstet at tørke 2000 fisk». Dette viser omfanget og viktigheten av torskefisket, selv for en «pensjonist» som drev med heimefiske i fjorden. 

Også i Olsvika var det fisketørking: Fra ca. 1850 kom det fiskerbønder hit som tok opp og rydda plassane i Olsvika. Torsken de fiska ble i stor grad tørka til klippfisk på egne fiskeplattinger. De tørka også for kjøpmenn i byen og kunne tørke opptil 10 000 fisk av gangen. Denne virksomheten drev de helt frem til etter krigen.

Fiskebåter:

Som omtalt ovenfor hadde all bruka færinger i forskjellige størrelser. Mange hadde også trerøringer og seksrøringer alene eller i lag med andre. Samme med åttringer.

Det var åttring på Hessa til ca. 1890. Nikolai Nikolaisen Hessen (Pe-garden, men født i Niklagarden) skal ha hatt  siste åttringen sammen med Ole Olsen Hessen (Gryta) og en til. Også Sevrin Olsen Hessen (Røysa) hadde på 1850 – tallet åttring i lag med Rasmus Ellingsen (Rasmusplass). De hadde sitt storbåtnaust på Rasmusplassen. Olagarden, Jakobgarden og Jonasgarden hadde egne storbåtnaust ved Naustberget, så vi må regne med at de også hadde åttringer tidligere.

Fiskevegn:

I eldre tider var det mest snørefiske med krok og agn. Også krokvad (staurvad) som var som en line med 1-2 kroker. Det ble også tidlig brukt snøre med «rykk» (pilk). Før 1650-tallet ble også linefiske vanlig. Det er kjent at det ofte var konflikt på fiskeplassene mellom snørefiskerne og linefiskerne. Rundt 1700 var det også blltt vanlig med torskegarn. Det er sagt at Klaus Nilsen på Slinningen var den som gjeninnførte bruk av torskegarn i Borgundfjorden (Minnestøtten på Slinningneset).

På færingane som fiska i fjorden brukte de garnlenke (setning) med 15-20 garn til torskefiske.  Vanligvis ei setnig, men også to setninger kunne bli brukt på storfæringane. Garna hadde garnstein til søkke og trekavlar til å holde garna rett i sjøen. På endane brukte de tauliner med treklosser som flyteelement (dubbel). Det ble også brukt rykk (pilk) og snøre med agn. Også liner var brukt. Sildegarn og kastenot var også i bruk.

Antall garn på en åttring. Garna er 20 maskar djupe med trekavlar. Setninga er på 21 garn, 3 garn på kvar av dei sju mann som utgjer båtlaget. Seinare på Godøya brukte dei 24 maskar med glaskuler. 4 garn pr. mann = 28 garn. Kun ei setning pr. båt. I godvær låg de ute og brukte snøre attåt garna. Enkelte dager opp til 7-800 torsk pr. båt.

Sildenot på Hessen:

 Det var ei brukbar sildevåg i Skarbøvika, og stimar med småsei på fludene i fjorden. Dei som hadde setrerettar på Flesje, dreiv laksevarp der.

Der var notlag på Hessen denne tida, men ikke omtalt bortsett i et tinglyst salgs-skjøte fra 1852 som viser at det da var sildenot på Hessen.

Leiglending Andreas Jacobsen Hessen (Olagarden) selger sin andel i ei sildenot. Nota er lagret på garden Hessen Lnr.247 (Niklagarden bnr.8). Kopi fra: Nordre Sunnmøre sorenskriveri - pantebok 10 - 1849 - 55 - s. 284:

Skjøte (1852). Underskrevne Andreas Jacobsen Hessen tilstaaer og gjør herved vitterligt: at have solgt, ligesom jeg herved selger, skjøder og afhænder til Fuldmegtig Examinatus juris Waaganed(?) (dansk jurist) min eiendes 1/24, en Fireogtyvendedeel i Hessens Sildenot med alt Tilbehør af Noter, Baader og Nøst med Mere for en Kjøbesum af 28, otte og tyve Specie-daler som er mig betalt. Thi skal bemeldte Sildenotpart fra nu af følge og tilhøre Kjøberen, som hans retmessige Eiendom. Det Anmerkes at Nøstet er staaende paa gaarden Hessens Grund LøbeNo 247 i Borgunds Sogn og at den solgte Part derved har en Verdi af i det høieste 2 1/2 Spd. Fredsberg den 22de December 1852 Andreas Jacobsen Hessen. Som Vidner C. Aaresaase (?) og L. J. Knudsen.

Intervju med Nikolai Nikolaisen d.y. som var typisk fiskerbonde denne tida:

Fra «Muntlige optegnelser ved jounalist P. Stensager (1921-22): 

Nikolai Nikolaisen d.y. Hessen, 74 år, født 1847 i Niklagarden på Indre Hessen. Han overtok Pe-garden da han giftet seg med enka der Inger Marte Lassedatter. 

«Fjordfisket har hatt mest å si her. Far min brukte havet (sikkert med åttring) til han var 50 år (i 1867). Han kostet sig da smågarn til fjorden, men fikk ikke så meget at han betalte garna, kun et og annet år var det bra. Han levet til han var 70 år (døde i 1900 -83 år). Nikolai har også brukt havet, men har mange år hatt meget mer utbytte i fjorden på smågarna. Det sikreste har alltid vært Hatlenfjorden (torskefisket i Borgundfjorden). Har vært en rekke gode år nu, særlig de siste 10-20 år, i Hessafjorden også, men synes nu avtagende igjen. Det er så altfor tett med båt. Men allikevel har alle fått bra, kan en stort sett si. – Han brukte på havet til han var 45 år (1891), men før fikk de sjelden noe før ut på Djupet, - nå står den (torsken) tett under land. Utmed Lesten (vest på Godøya) var det alltid rikt fisk, mens det ved Nordøyane var lite, båtene derfra kom derfor her sør, så blev det for mange farkoster til at det kunde bli rikt fisk for alle.»

Perioden ca. 1850 - 1910. 50-60 år med stor utvikling.

De gamle mindre båttypene er fortsatt i bruk til fjord- og kystfisket. Men de større åpne båtene brukt til havfiske, blir gradvis erstattet av dekksbåter og bankskøyter. Fortsatt med seilføring. Storegga blir mer tilgjengelig fiskefelt. 

Nye båttyper tar over havfisket. Dekksbåter og bankskøyter blir vanlig etter 1880.

I tiåra før 1900 kom det nye og tidsmessige fiskebåter som etter hvert konkurrerte ut de gamle seksringane og åttringane. De ble fort erstattet av dekksbåter og bankskøyter i havfisket. Men til fjordfisket og kystfisket blir de ble fortsatt brukt til rundt 1900.

Fra ca. 1880-åra ble det bygd fiskebåter med dekk (dekksbåter) som medførte at båtene ble mer sjødyktige og at fiskerne kunne overnatte om bord under dekk på lengre fiskturer. Det ble også satt inn halvdekk (skandekk) i enkelte gamle åttringer. Dette forbedret både sikkerheten og komforten ombord. Men, fortsatt var det seil til framdrift. Med disse dekksbåtane seilte enkelte helt til Finnmark for å delta i torskefisket der på forsommeren.

Bankskøytene:

På 1860-tallet kom det svenske skøyter (bankskøyter) for å drive fiske på Storegga og fiskebankane utenfor kysten på Sunnmøre. De kom inn til Ålesund for å levere fangst, men også for å hyre lokale fiskere og kjentfolk som hadde erfaring fra fiske med åttringer ute på Storegga.

 Av de først kjentmennene som var med svenskeskøytene, var brødrene Rasmus Ellingsen (Rasmusplass) og Elias Ellingsen (Gjerdeplassen). De var opprinnelig fra Slinningen (Andreasplassen).

På Rasmusplass i Olsvika var det fiskere som på alle andre plassane på nordsida; Første mannen her, Rasmus Ellingsen, var plassemann, men først og fremst fisker slik som broren Elias. De skal ha hatt åttring i lag med «Gamle-Røys» (Sevrin d.e. på «Røysa») som hadde et storbåtnaust. Naustet skal først ha stått i Springervika, men ble kjøpt og flyttet til Olsvika på 1860-tallet. Også noen av de andre plassene på sørsiden skal ha hatt naust her.

Johan Johansen Røysetbakken kom fra Hareid til Rasmusplass i lag med brødrene Peter og Karl. Disse tre brødrene fra Hareid var fiskere og var ofte med som lokale kjentmenn på svenskeskøytene som var svært aktive utover mot Storegga på 1880-90 – tallet. De skal også ha vært blant pionerene som tok i bruk drivgarn etter sild på våre kanter. 

På 1880 og 90-tallet så mange Ålesundere og Hessinga muligheten og fordelane med disse nye fartøya, og fikk bygd et stort antall nye båter etter modell av de svenske bankskøytene. 

Hver bankskøyte trengte 8-10 mann ombord og gav derfor arbeid til mange lokale fiskere.

Bankskøytene, og andre større fiskebåter med seil, kunne ikke manøvreres slik at de kunne sette og dra linene direkte fra båtene. De brukte derfor å ankre opp ute på fiskefeltet. Linene ble satt og dratt fra 2-3 småbåter (dorryer) som skøytene slepte med seg ut på feltet.  Om bord i dorryene var det vanligvis to fiskere som handterte linene og leverte fisken til skøyta.

Dekksbåter og skøyter på Hessen og Slinningen 1880 - 1910.

Fortsatt ble de gamle båttypene; færinger, trerøringer, seks- og åttringer brukt til fjordfiske, men de nye båttypene, dekksbåter og skøyter ble raskt tatt i bruk av Hessingane etter 1870-80 tallet. Forholdsvis mange skøyter hadde eiere fra Hessen og Slinningen og bemerkelsesverdig mange skippere kom herifra. Vi kan nok regne med at mange Hessakarer og unggutter var med som fiskere. 

Nils N. Hessen (Flydalgarden) fikk ei en-masta småskøyte «Liv» i 1882. Nikolai S. Hessen (Røysa) fikk seg ei to-masta skøyte uten motor i 1894 «Marie» til Eggafiske. 

På Slinningen hadde Andreas K. Slinning (Andreasplassen) dekksbåten «Klaus Nilsen» rundt 1900. Karl J. Slinning () hadde skøyta «Neptun» rundt 1900. Ingebrigt Slinning hadde sluppen «Solon». (Se opplisting av båter og eiere lengre bak).

Eldste sønnen til Arne-Ola (Olagarden), Johan (senere på Ytrebø), og svigersønnen Ole Olaviussen Nøringseth, var ved FT1900 mannskap på dekksbåten «Klaus Nilsen» tilhørende  Andreas Kristoffersen Slinning. Yngste sønnen Ole (senere Korsvik) var på Finnmarksfiske i 1882 med en dekksbåt (eller småskøyte).  I 1891 og 1900 var han småbruker på Korsvik og dreiv fjordfiske. Sønnen til Korsvik-Ole, som også heite Ole, drukna i 1913 på sildefiske ved Kristiansund. Den andre svigersønnen til Arne-Ola, Ole Olsen Slinning, gift med datteren Lisa, var skipper på skøyta «Astri» fra Ålesund. Han omkom i 1893 under fiske på Storegga etter å ha berget to av fiskerne fra en dorry som hadde gått rundt (kolva) i dårlig vær.

Gunnar Hessen forteller fra fiskerhistorien på Rasmusplass i Olsvika:

Oldefar (Johan Johansen Røysetbakken, Hareid) dreiv fiske på dampskip og før det på dekksskuter (skøyter) helt tilbake til 1880 tallet då han kom til Hessa og giftet seg i 1889 med Pauline Rasmus-datter på Rasmusplass.

Bestefar (Andreas Johansen Hessen) dreiv også sjøen til han sluttet som fisker etter krigen 1946. Han solgte da  dekksbåten «Hugin» M-321 -B, og tok arbeid i Borgundkommune på ligningskontoret.

 Far (Johan Andreasen Hessen) drev også fiske og var i hovedsak med på båter fra Hessa (Jakobgarden/Erikgarden/Leitegarden?). I 1950 sluttet han som fisker og tok arbeid som linjemontør i Borgund elektrisitetsverk.

Torsken dei fiska blei i stor grad tørka til klippfisk på egne fiskeplattinger i Olsvika. Dei tørka også for kjøpmenn i byen, dei kunne tørke opptil 10 000 fisk av gangen. Denne virksomheten dreiv dei heilt frem til etter krigen (1946).

Generasjonen før - Rasmus Ellingsen Slinning (Hessen) som tok opp Rasmusplassen fra ca. 1850 drev også fiske. Først i egen storbåt/åttring som han eigde og dreiv sammen med «gammelrøys» (Ole Sevrinsen Hessen). Åttringen sto i naust på Rasmusplassen. Naustet som står der enda, kom opprinnelig fra Springervika i Skarbøvika. Rasmus drev også bankfiske i hovedsak som fisker og kjentmann på svenskeskøytene som kom hit fra ca. 1860 tallet. Som kjentmann hadde han avtale om å drive med egen vegn og tilsvarende part. Broren Elias på Gjerdeplassen drev også dette fiskeriet.

Rasmus drev også med drivgarn etter sild på havet fra ca. 1860, han var den første som startet slikt fiske på Sunnmørskysten.

Rasmus og Elias kom fra Andreasplassen (no Pahr plassen) på Slinningen. Faren Elling omkom sammen med en sønn 21.des. 1854 i Heissafjorden. Far og to sønner var på fiske ut i Heissafjorden/Breisundet for å skaffe juletorsk og kullseilte i en "synnavindseling". En sønn greide å svømme i land i Sula, de to som omkom dreiv på båtkjølen inn Heissafjorden og omkom. Sønnen som omkom i lag med faren var Olaus på 16 år. 

Perioden ca. 1910 - 1945. 50-60 år med revolusjonerende  utvikling av fiskebåter og utstyr.

Dampmaskiner eller motorer blir satt inn i mange av de gamle og alle nye båter. Havfiske, selfangst, kvalfangst. Profesjonelle yrkesfiskere.

Den blir nå gradvis slutt med den tradisjonelle fiskerbonden. På de fleste gardsbruka driv de fortsatt med fjordfiske som tidligere med åpne båter av gamletypen. Men nå er det mange av bøndene som etter hvert investerer i mindre motor-båter og driver fjord- og kystfiske hele året. Det kommer også til flere som ikke har jord, men har fiskeri som yrke. 

Havfiskeri i større skala blir nå utført av yrkesfiskere med egne båter eller som mannskap på andre båter fra Hessa eller fra Ålesund. Det er også mange yngre karer som reiser i utenriks-fart for de store norske rederia.

På sjøbudene i Hessaskaret og i Olsvika blir driv eierne med kjøp og salg av fisk. Den store aktivitet med fisketilvirking gir mange arbeidsplasser både for menn og kvinner fra gardane.  I tillegg er tilvirking av klippfisk på de tradisjonelle tørkeplassene en svært viktig inntekskilde.

Fiskebåter med tilknytning til Hessen og Slinningen ca. 1910-45.

Etter 1880 fortsatte fiskeri fra Hessa på samme måte som tidligere, men nå ble færinger og åpne båter kun brukt til fiske i fjorden. Til havs og fjerne fiskefelt kom dekksbåter og skøyter. Utover fra 1905-10 erstattet motoren mer og mer seila, og det kom også små dampmaskiner i enkelte fiskebåter. Hessingane var med på denne utviklinga med nye «moderne» båter på de fleste gardane. 

Perioden 1945 – 1960. Modernisering og spesialisering av båter og vegn. 

I etterkrigstida var det nok helt slutt på den tradisjonelle fiskerbonden. Jordbruket var ikke lenger den viktigste inntekskilden for gardbrukerne på Hessa. Fiskeri og sjøfart var fortsatt hovedyrket til svært mange, men de fleste hadde hovedinntekta fra arbeidsplasser i Ålesund eller på Hessa. Fiskearbeid på sjøbudene på nordsida var fortsatt viktig sesongarbeid for mange, spesielt i sildetida.

Alt fiske var nå med motorbåter både i fjordfiske og havfiske. Torskefiske i Hessafjorden og «uta for land» mot Fausken vest for Godøya var fortsatt det viktigste. Men også garnfiske og linefiske etter andre fiskearter var vanlig resten av året. Mange fiskere fra Hessa deltok i det rike storsild-fiske på 1950-tallet, men de fleste var med snurpebåter fra Ålesund og andre steder. Det var kun to snurpere fra Hessa; «Yukon» med eiere fra Niklagarden og «Borgundfjord» eigd av John Svinø på Slinningen.

I det etterfølgende, i et eget skriv, er det listet opp alle kjente båter som tilhørte Hessafolk fra ca.1900 til 1960-70 tallet. Med hjelp fra «Merkeregisteret» som startet i 1920 er båtene forsøkt samlet under de gardsbruka eierne bodde på.