Slinningholmen var alt på 1960-tallet plassen der det kjente Slinningsbålet ble brent på St. Hans-aften. Holmen skjerma bra for vestaværet så her var en trygg utfarplass for fiskebåter fra Slinningen.
Slinningen periode 1600-1880. Handelsted og gardsbruk.
Fra garden først ble etablert har det vært ett hovedbruk «Slinningen» med fast busetnad. Siden Slinningen ikke er nevnt i skattemantallet fra 1520, kan den ha vært «øydegard» ei tid etter svartedauden. Første gang Slinningen er nevnt er i skattemantallet er 1603, men her har helt sikkert bodd folk i lang tid før det.
I lange perioder etter 1600 fram til utpå 1870-tallet, hadde garden «kondisjonerte» eiere og oppsittere (forpaktere eller brukere). Den tid var Slinningen et viktig «handelssted» i tillegg til gardsbruk. Her var også et gjestgiveri i drift en periode.
Eierne av garden bodde ikke alltid på garden, men hadde ofte innleide Oppsittere». Oppsitter er særlig i rettsspråket brukt om den som driver en landbrukseiendom uten å eie gården selv. Dette kan for eksempel være en forpakter eller en fester. Opprinnelig omfattet uttrykket bare visse jord-leiere (bygselmenn, leilendinger). På Slinningen var der ofte forpaktere som brukte jorda uten at eieren alltid bodde der selv.
Gardshusa på gamle Slinningen sto i bakkeskråninga på sørøst-siden av Slinningsneset, ved Slinningstangen, omtrent der Grimstadslippen og Såpefabrikken ble anlagt rundt 1915-20. Det er ikke kjent når og hvem som bygde første husa, men mange må ha blitt satt opp før 1600. Sannsynligvis sto her hus fra tidligere tider og som ble ombygd og erstattet flere ganger helt fram til etter 1900. Der kom etter kvart flere hus, stabbur og naust på garden.
I tillegg til gardshusa, ble det rundt 1614 satt opp et handelshus av Oluf Knudsen Slinningsnes på en tomt han bygsla av garden. Han ble bøtelagt for å drive «ulovlig handelsvirksomhet» her. Her sto også en tingstue. Den er nevnt alt i 1609 og i 1613 ved rettsaker mot Oluf som skal ha blitt ført her på garden.
Slinningshuset, «Larsenhuset», som sto oppe på flata ovenfor sandhola, ble antakelig bygget i 1912 av Anton Larsen. Men, enkelte hevder det ble bygd samtidig med løa, på andre halvdel av 1800-tallet. Både huset og løa viser på foto fra Indre-Slinningen fra ca.1920. Huset ble revet rundt 1980 og løa så sent som 2008.
Vi må ha i minne at garden Slinningen opprinnelig hadde alle husa i et lite tun på sørsiden av Slinningsodden. Lengre utover var det utmark helt vest til garden Hessen. Først etter 1750 fram til 1850 ble de første plassane etablert av nybrottsmenn som bygsla jord i utmarka og bosette seg der. Gardstunet hadde ikke kjerreveg vestover før sist i 1800-åra, da kjørevegen blei bygd både på sør- og på nordsida. Til da brukte de båt for det meste, eller fulgte de smale gangråsene utover øya mot garden Hessen og gardane i Skarbøvika.
Kildematerialet som jeg har benyttet er hovedsakelig;
- Bygdeboka for Borgund og Giske, bind 4, ved Ragnar Øvrelid.
- «Slinningen. Borger-historien» og «Litt om Tinget, Tingboka og Tingskrivaren (Futen)» samt «Borgardynastiet Svertz» av Bjørn Jonson Dale. (BJD).
- Historisk informasjon i Digitalarkivet.
1600-tallet:
Første kjente mann:
1. Jon er første mannen vi vet navnet på her. Han brukte garden i 1603 til han døde i 1620. Han var ikke eiger, men bygslet Slinningen. Enka Siri bygslet i et par år etter og sønnen,
2. Eilif Jonsen, bygslet til 1628.
3. Olaf Knudsen, som er nevnt ovenfor, overtok der etter. Han hadde i 1614 bygsla ei tomt der han dreiv handel – og sikkert satt opp et hus. I 1628 og bygsla han hele Slinningen. Han brukte til han døde i ca. 1640. Enka er nevnt som bruker i noen år etter.
BJD-skriv 1: Den første borgaren vi kjenner her, er OLUF KNUDSEN, som i 1606-07 blei bøtlagd for ulovleg utliggarhandel på Sunnmøre. Han var borgar av Bergen med, mest truleg, borgarskap frå 1601.Ymse ting tyder på at han var son av Knut Olson Helsem på Stranda, nemnd som lensmann i Dale skipreide i 1573. I 1606-07 måtte Oluf bøte 8 daler for å ha sett opp nokre hus utan løyve; truleg var han då i ferd med å etablere seg her. Same året betalte han også grunnleige, 1 pund fisk, til krona av Sleningnes.
Oluf Knudsen var gift to gongar, andre gongen med Maren Jørgensdatter, enka etter kjøpmannen og adelsmannen Carsten Jonson Randal på Fyrde i Austefjorden, Volda, og «med hinder forbandt (han) sig i stor vitløfftigh schyld og gjeld», som sonen Christen sa det på tinget i 1648. Oluf døydde 1637-38.
Då hadde sonen CHRISTEN OLSEN SLENDING allereie handla her i lag med faren. Christer Olsen hadde før vore kremmar på Hella. Kring 1642 flytta han til Østensvig i Ålesund, sjå Øysteinsvika.
4. Mikkel Pedersen, var sorenskriver (tingskriver) over Sunnmøre og hadde embetet sitt på Slinningen fra senest 1642 til han døde i 1650.
Mikkel som var bruker av Slinningen, bygsla også et bruk på Hessen. (B&G4 s.369: Mikkel Pedersen Slinningen, sorenskrivar, bygsla dette bruket i «Ytre Hessen, som var nesten forraadnit». I 1650 låg då bruket også øyde. Senere delt i dagens bnr.10, 15 og 16).
BJD-skriv 2: Mikkel Pedersen var tingskrivar på Sunnmøre fra 1642 til han døydde i 1650- Han var truleg tilsett av Henrik Thott, lensherre i Bergenhus fra 1641. Både i tingbøkene og ellers er Mikkel ein anonym figur. I tingboka blir han aldri titulert, ulikt andre embetsmenn, og i den grad han er nemnt er det som «mig». Korkje namnet eller språket i tingbøkene røpar mykje om opphavet hans; språket er sjølvsagt den tids «dansk», men er så pass nøytralt at det er uråd å avgjøre om skrivaren er dansk eller norsk. Derimot var nok kona hans norsk, for ho heitte Gunhild. (Nota bene: Mikkel Pedersen var IKKJE lik Mikkel Pedersen Trane, borgar av Bergen frå 1636, som i 1645 hadde tilhald i Spjelkavik og seinare i Ålesund.)
Seinast i 1642-43 budde Mikkel Pedersen på SLINNINGEN, og i koppskattmanntallet fra 1645 er han innført med «hustru», ein liten skrivardreng, 4 «bønderpiger», tauser, men ingen drengar utanom ein kipperdreng: han hadde ein tønnemakar i brødet. Mikkel Pedersen skatta på linje med giskeombodsmannen, stiftsskrivaren og tollaren, men mindre enn futen, som skatta mest av alle på Sunnmøre.
Mikkel Pedersen brukte garden Slinningen og, ser det ut til, borgarsetet Slinningsneset. Han dreiv neppe kjøpmannskap sjølv, men fiske kan han ha dreve i stor stil, sidan han hadde kipperdreng. Mikkel døde i 1650. Kona til Mikkel Pedersen heitte Gunhild, og ho levde enno i 1653.
Enno i 1657 var borgarsetet i bruk, men vi veit ikkje kven som dreiv det då. Garden Slinningen blei fram til 1656 brukt av sorenskrivaren etter Mikkel Pedersen, Nils Jensen. Så tok løytnant, seinare kaptein JØRGEN NILSSEN KNAG over garden og sat her til andre halvdel av 1660-åra.
Kapteinsgard fra 1656 til ca. 1667:
5. Jørgen Knagh som var løytnant og senere kaptein, skal selv ha brukt garden skattefritt som embedsgard fra 1656 til 1667.
Presten Hans Strøm skriver i sitt verk om Sundmør, at Knagh «der ei alene har beboet, men og fra begynnelsen anlagt og opryddet denne gaard, som nu er en av de smukkeste i Borgund; liksom han er bekient for en meget mandig og brav offisier». Det er nok feil at det var han som ryddet garden, men det kan være riktig at han forbedret garden.
I 1667 kom en kaptein Maurits von Leher. (Dette er etter en ubekrefta kilde). Han skal ha bodd her og brukte garden en tid. Garden forble slik «kapteinsgard» en periode. Etter «adelige» von Lehr kom sagfører Jens Flemming som bodde her en tid.
BJD-skriv 3: I 1667 var den tidligare kremmaren på Langskipøyra, JENS ANDERSSEN FLEMMING, busett her, etter alt å dømme på borgarsetet som kremmar. Han verka også som fullmektig eller prokurator, for folk som Margrete Stud i Hanken og soknepresten Christoffer Hiermand.
Claus Nilssen og etterslekta fra 1670 til ca. 1759:
6. Claus Nilssen (f.1648-d.1698) brukte garden etter Knag fra ca. 1670 til 1697.
Claus Nilssen skal først ha vært på Slinningen som bygselmann fra 1674 og i 1685 fikk han kjøpt garden. Kona var Elsa Matsdatter (d.1713), født Alstrup. (Faren var Mads Povelsen Astrup, prest på Sylte i Norddal.
Claus Nilssen var handelsmann her og nevnt som bruker på garden i 1678. Da var her: 1 hest. 9 kyr, 1 okse, 4 sauer og der avles 18 tønner korn. Han betalte handels- og konsupsjonsskatt hele tiden. I 1681 betalte han skatt for 2 drenger, 2 tjenestepiker, for seg selv og familien med 6 riksdaler.
I et tingsvitne 3 år deretter heter det at «Claus Nilsen har aldri drive handel, «lever af gaarden som en anden leiglending». Det var vel for å unngå eller få reduseret handels-skatten. Eller også gjaldt det takseringa av garden Slinningen, som han fikk kjøpe i 1685.
I følge BJD, var det mange som gav opp borgarnæringa i 1680- og 90-åra for å sleppe den tunge skattebøra som borgarar var blitt pålagde. Claus Nilssen på Slinningen var éin av dei som ga opp kjøpmannskapet sitt på denne tida. Han blei ikkje fattig av den grunn, ikkje ein gang etter borgarmål, og stordelen av borgarane som blei kalt «fattige» og «utarma» i skattemanntalla var ikkje dét, etter bondemål.
Gamle Claus Nilsen døde i 1698, og skiftet etter «salige Claus Nilsen» ble holdt på Slinningen. Dødsboet var ikke særlig stort, skjøndt både den betydelige gård Slinningen og flere (?) gårder på Hessen tilhørte boet.
Claus Nilssen fikk minnestøtte på Slinningen fordi han skal ha «oppfunnet og tatt i bruk torskegarn». Det riktige er vel at han fikk gjeninnført bruk av torskegarn på Sunnmøre etter at de lenge var forbudt å bruke. Støtta ble flyttet og står (i 2023) bak huset lengst øst på Slinningsodden. (Se vedlegg).
BJD-skriv 4: Seinast kring 1670 var CLAUS NILSSEN, borgarson frå Vågnesholmen, etablert her. Han er nemnd som borgar i 1675, men ser ikkje ut til å vore borgar av Bergen. Hans Strøm «utnemnde» midt på 1700-tallet Claus Nilssen som oppfinnaren av torskegarnet. Om vi tyder dette slik at han skal ha vore den som først tok torskegarn i bruk i større stil og gjorde det kjent, er det kanskje grunn til å ta Strøm på ordet. Det var ikkje gått lengre tid då Strøm hevda dette enn at det enno fanst mange som kunne kontrollere opplysninga.
Claus Nilssen døydde kring 1694, etter måten velståande. Han etterlot seg tallrike ættlingar og dei kalte seg i stort mon Svertz.
1700-tallet:
7. Enka etter Claus Nilssen, enkefru Elsa Matsdatter, født Alstrup i Norddalen, overtok etter mannen Claus Nilssen til hun døde på Slinningen 1713 (59 år). I skifte fra 1714 viser dødsboet husa på garden: 1 sjøbud med loft «kaldet ny sjøboden», 1 gammel sjøbud, 1 stove «nystuen» med 4 vinduer, 1 «kjelderbod», 1 naust pluss gardshusa.
BJD-skriv 5: Etter Claus Nilssen si tid låg handelen på Slinningen truleg nede til kring 1705, då sonen CLAUS CLAUSSEN SVERTZ junior tok opp tråden. Den «velagtbare og velfornemme borger» Claus Claussen (men utan borgerskap) døydde i 1736.
8. Claus Claussen Svertz (f.1679-d.1736), sønnen til Elsa og Claus Nilssen Svert, var født på Slinningen. Claus overtok farsgarden og fikk skjøten på garden med «paastaaende huse» bortsett fra nystova, og hest og 8 kyr. Han var gift med Adelus Jacobsddatter Lystrup (f.1678) fra Bergen.
Det er skrevet at «Claus Claussen senior overtok farsgarden Slinningen, som var kjøpt av Henning Hanssens Smidts arvinger. Slinningen var et gammelt handelssete og kapteinsgård fra 1657 og utover, og så overtatt av familien Svertz».
I 1724 var her; 1 hest, 6 kyr, 3 okser, og 7 sauer på gården. (Både før og senere flere dyr). Avlinger; 13 tønner bygg og 16 tønner havre.
Foruten gårdbruker og handelsmann på Slinningen, handlet Claus Claussen også mange år på Hundsvær (Tyskholmen). Claus døde i 1736 og arvingene var enken Adelus, tre døtre og en sønn som også het Claus.
9. Claus Claussen Svertz jr. (nr. 2 og den 3dje Claus på Slinningen) f. 1719 – d. 1759, giftet seg med i 1744 med Karen Matsdatter Bager fra Bergen (f. 1721 - døde 1758, 36 år). Han overtok handelen på Slinningen etter faren. Claus dreiv fra 1744 også handel på Tyskholmen, og det ser ut til at han bodde der, og dreiv Slinningen ved siden av. «De arvet farsgården Slinningen og handelen der samt handelstedet Hundsvær og jordegods». De etterlot seg 8 barn som alle kalte seg Claussen Svertz og født på Slinningen; Albert, Mads, Claus, Nils, Anne, Karen, Klara og Anne nr.2. Barnas farmor, Adelus, bodde på Slinningen til sin død. I følge skiftet etter Claus i 1759, viser det at han var fallitt.
BJD-skriv 6: Sonen CLAUS CLAUSSEN SUERTZ junior var 19 år gammal og tok truleg over handelen med det same. Fra 1744 handla han også på Tyskholmen. Før 1749 må handelen på Slinningen ha vore slutt, for då heitte det at staden «har været og kand endnu passere for et lidet kræmmersæde, men da det for indeværende tid er uden brug, kan det følgelig ej for noget ansettes».
Truleg fra 1751 handla verbroren hans, PEDER ERIKSEN ULFELDT fra Steinvågen II, her. Han svarte handelsskatt berre i 1752, men det ser ut til at han heldt det gåande nokre år til.
Abel, Abelseth og Ole Larsen fra 1759 til 1789:
10. Eskil Jørgensen Abel fra Bergen, en slektning til Svertz-arvingene, fikk i 1759 (1763), auksjonsskjøte på Slinningen med handel og gårdsbruk - bortsett fra «bestemors-stuen», som Adelus, salige Claus`efterleverske tilhørende». «Dette var uheldig for barna som nu mistet sin fedrene-gård».
Eskil J. Abel blei i 1759 gift med enka etter handelsmann i Ålesund, Job Tode, Birte Marie Gregersdatter Meilitz, men det står ingen stad at dei dreiv handel på Slinningen.
BJD-skriv 7: På auksjonen etter Claus Clausen Svertz junior i 1759 fekk ESKILD JØRGENSEN ABEL tilslaget på borgarsetet for 1121 rd. Han var kjøpmannson fra Bergen og søsterson til kremmarane Nicolai Ulrichs i Fyllingen og Albert Ulrichs på Tyskholmen. Abel svarte handelsskatt 1759-64. Han flytta så til Fyllingen, der han tok over handelen etter morbroren Nicolai Ulrichs.
Abel skøytte frå seg i 1765 til Mads Paulsen Abelseth.
11. Mads Paulsen Abelseth (f.1731-d.1790) kjøpte Slinningen i 1765 og hadde den til 1782. Med han tok handelen til att for ei tid på Slinningen. Gift i 1764 med Giertrud Margrete Reutz. De flyttet i 1782 til Langlo i Stranda.
Da Mads P. Abelset døde gav «enkemadam» Abelseth i 1782 skjøte på Slinningen til Ole Larsen for 860 riksdaler.
BJD-skriv 8: I 1764 kjøpte MADS POVERLSEN ABELSET, kremmarson fra Solnør, Slinningen av Eskild Abel. Abelseth betalte handelsskatt 1766-71, men handla truleg endå ei tid.I 1782 flytta Mads Abelset til Langlo på Stranda og selde borgarsetet her til OLE LARSEN, før kjøpsvein på Grimmergård for William Leslie og fra 1782 mest truleg for Nils Wind på Taskeberget, som han truleg berre var stråmann for. Ole Larsen svarte ikkje handelskatt, men handla likevel.
Iflg. Sunnmøre pantebok solgte brødrene Albert og Nils Claussen Svertz sine arvedeler i flere gårder på Hessa til Albert Holtermann på Stenvågnesset i år 1781. Deres bror Claus solgte sin arvedel til «storkaksen» Nils Wind på Taskeberget og andre arvinger solgte i 1881 sine parter i «Svertzgodset», som det kaldtes, til Abraham Holterman på Steinvågneset. (Nils Wind hadde også garden Hessen).
Sorenskrivar Bull skriv til Amtmannen i 1782: «I morgen reiser vor vindige Nils Wind (Taskeberget, Sørneset) til Molde, for efter sigende hos Dem at udvirke tiladelse for hans forrige handelsforvalter Ole Larsen at handle paa Slinningen, som han skal kiøbe af Abelseth. Dette dumme menneske er lokket eller truet til at skille sig med denne prægtige gaard fordi han hos Wind er gjeldbunden. Wind bliver altsaa herre over 3 a`4 viktige handelssteder, og hvo kan da bestaa for ham. Jeg haaber hans anlæg ikke behager Deres Velbaarenhed. Det alnindelige savner ikke noget, om en saadan mand indskrænkes».
12. Ole Larsen brukte Slinningen fra 1782 til 1789 da han døde 50 år gammel. I hans tid er Slinningen tatt med i eit oversyn over handelsstedene i Borgund fra 1785.
BJD-skriv 9: I 1775 heitte det om Slinningen: «Er et gammelt handelsstæd, ejeren har for et aar siden kiøbt stædet, fører mig bekient ingen handel, men stædet er baade beqvemt og fornøden dertil nu og fremdeles; Naar fiskeriet tilgaar i Borgenfiord, huser dette stæd en hoben almue formedelest stædets gode belejlighed for de fiskende, hvor det og her anføres».
Etter Ole Larsen døde i 1789 ble det utstedt suksessjonsskjøte (auksjonsskjøte) 31.12.1789 på Slinningen gård, lnr. 255, til Hans Brodersen Røring for 1000 riksdaler.
1800-tallet:
Hans Broderson Røring:
13. Hans Broderson Røring (f.1750-d.1830). Sønn av «syvstjernepresten» Røring på Veøy i Romsdal.. Hans giftet seg i 1773 med Magdalena Madsdatter Widerøe (f.1748-d.1832) av Aspeslekten på Nordmør. Kjøpte garden på auksjon i 1789 og drev med jordbruk til 1803. Da tok han kår på «Slinningplassen» som senere er blitt kalla «Røringplassen».
I et skiftedokument etter Magdalena i 1833 er hun nevnt som «enkemadam – enke efter handelsmann og propritær Hans Brodersen Røring, Slinningen». (Han skal ikke ha drevet handel ifølge BJD).
Proprietær er en betegnelse som tidligere ble brukt om eier av en større landeiendom (som ikke var stor nok til å kalles gods) som var utgått fra borgerstanden og levde flottere enn vanlige bønder.
BJD-skriv 10: I 1789 selde Ole Larsen borgarsetet til HANS BRODERSEN RØRING, tidligare kremmar på Stordalsholmen, som heller ikkje svarte handelsskatt, men som nok dreiv borgarnæring likevel, kanskje berre gjestgiveri; dessutan verka han som prokurator (sakførar).
Bygningene på hovedgarden, Slinningen, var fortsatt samlet sør-øst på Slinningsneset «der hvor Rørings og senere Strøms herskapelige hager var». «Litt østenfor stod de mange huse med hovedbygningen Låna». (Der Møre Sæpefabrikk ble anlagt -over 100 år senere).
Ved FT1801 bor her 15 personer i tunet på Slinningen:
Familien Røring: Hans er 51 år «Ejer gaarden og lever af jordbruget». Kona Magdalena er 53 år og husmor. De har to ugifte barn; Margrete 26 år og Mads 21 år. Dessuten bodde her tre ugifte tjeneste-folk; Anders Sivertsen 31 år, Elisabeth Danielsdatter 45 år og Marthe Olesdatter 25 år.
Familien Eriksen – Indsidder (leieboer): Stener Eriksen 42 år «Indsitter og Dagleier». Kona Karen Andersdatter 48 år. Barn; Erik 10 år, Giertrud Johanne 7 år og Anders 3 år.
Losjerende: Ingeborg Martha Larsen 45 år, enke «Fattig og nyder hielp af sognekassen». Hennes to barn; Ole Christian Larsen 14 år og Johanna Dorthea Røst 12 år.
I 1803 tok Hans Røring og kona Magdalena kår på Slinningsplassen (Røringplassen) Lnr. 256 - bnr.10 hos datteren Gjertrud Dortothea (Tea) som var gift med Peder Ellingsen Berg.
Berg var gardsbestyrer hos Røring på Slinningen og ved giftermålet med datteren til Røring fikk de overta den eksisterende plass tilhørende hovedgarden lengre vest på stranden som brudegave. (Bygsel og gaveskjøte). Hans og Magdalena fikk kåravtale og flyttet dit. (Røringplass bnr.10 - Se egen omtale under plassane).
14. Peder Aagesen kjøpte i 1803 Slinningen av Hans Brodersen Røring Slinningen for 1999 spesidaler 5 ort og 15 skilling (skjøte 4/4-1803). Gift med Anne Elisabeth (f.1772-d.1832). Peder Aagesen (f. 1762-d. 1813/15) starta handel og gjestgiveri att i 1804 på Slinningen. Han plikta seg til å vere forsynt med 20 tønner god såhavre til ei kvar tid, «som han stedse aarligen skal have i behold til indtræffende aar». Ettersyn skulle kontrollere dette 2 gonger i året, i mai og september.
BJD-skriv 11: I 1803 selde Røring til PEDER AAGESEN, kjøpmannson fra Molde, som dreiv som gjestgivar her. Gjestgivarskatt 1805-12, enka 1813-14.
Enka ekta så OLE STRØM, bondeson fra Straumsheim i Sykkylven, som svarte handelsskatt 1815-48, men som allereie fra 1825 budde på Brunholmen i Ålesund. Kven som styrte handelen for Strøm etter den tid, er uvisst.
Ole J. Strøm – Jakob Strøm og Jørgen Andreassen Strøm.
De var de siste som dreiv handel på Slinningen. Ole døde i 1854 og arvtageren Jørgen gikk konkurs på slutten av 1870-tallet. Ålesund Sparebank tok garden i pant og solgte ut i 1881.
15 Ole J. Strøm (f.1786-d.1853) overtok I 1815 gard og handel på Slinningen da han giftet seg med Anne Elisabeth (f.1772-d.1832) – enka etter Peder Ågesen forrige eier av Slinningen. Gift andre gang i 1838 med Ulrikke Antonette Jalles (f. 1797-d. 1875). Ole Strøm vokste opp som bondesønn på Straumsheim i Sykkylven, men er mest kjent som Ålesund-kjøpmannen som også starta handel på Brunholmen fra 1825. Han har fått en brei plass i Ålesund bys historie. Han kom først til Slinningen og holdt visst nok oppe handelen der, samtidig som han brukte garden der. Han bodde her første tida og dreiv selv garden, men seinare var han bosatt i byen. Garden på Slinningen ble da hovedsakelig dreven av for-paktarar.
Ved FT1815 bor her 8 personer i husa på Slinningen gård:
Ole Strøm 29 år, f. 1787. Han er landhandler.
Anne Elisabeth 43 år, f. 1771 Hasund. Hun er husmor og husbestyrerinde.
Nils Samson f Olstad 56 år. Tjener.
Karl Eriksen f Ramstad 33 år. Tjener.
Anne Maria Ingebrigtsdatter 26 år. Tjener.
Anne Grethe Olsdatter La?? 36 år. Tjener.
Anne Høyem Aagesdatter f. 1735, 80 år. Enkemadam.
Ingeborg Larssen 66 år. Føderådsenke.
I 1825 har Ole Strøm tatt borgerskap i Ålesund på Brunholmen, men fortsatte handelen på Slinningen. Han bodde selv i Ålesund, og det skal ei tid ha vært brorsønn (adoptivsønnen) Jakob Strøm (f.1819) som dreiv handelen på Slinningen. Hadde forpaktere som brukte jorda.
I 1853 døde Ole Strøm. Testamentet viser verdiane på Slinningen.
1854, 31. des. døde kjøpmann Ole Strøm, og Jørgen Andersen Strøm vart arvingen til Slinningen (etter testamente fra 1853.
Arvedokumentet viser følgende vedrørande Slinningen: (pantebok nr.15-s.75).
Pkt.5. Gardsbruget Slinding Matr.nr. 109, Lnr. 255 med påstående huse;
- 1 toetasjes stuebygning,
- 1 gammel enetasjes Stuebygning
- 1 toetasjes stabbur,
- 1 trerøringsnaust,
- 1 grisehus,
- 1 høy-og kornlade (løe) med fjøs og stald,
- 1 ildhus og
- 1 paa Hans Anderssens plads i staaende gammel stuebygning.
Samt med underliggende 8 Pladse, som bruges af:
- Knud Carlsen (bnr.2),
- Enke Christiane Colbeinsdatter (bnr.3),
- Ole Sivertsen (bnr.4),
- Hans Paulsen (bnr.5),
- Hans Anderssen (bnr.6),
- Bernt Jørgensen (bnr.7),
- Ole Jakobsen (bnr.9),
- Carl Ingebrigtsen (bnr.8),
- samt en 9-ende plads, brugt af Samuel Pedersen (uten bnr.),
Av hvilke Pladser en del er beheftede med Kaar, og endelig med underliggende Herligheter og Rettigheter etc…
Pkt.6. De Gardsbruget Slinding Matr. No. 109 frakomne Pladse:
- a) Lnr. 256 Thore Colbeinsen (bnr.10)
- b) Lnr. 257 Albert Ananiassen (bnr.11)
- c) Lnr. 258 Christoffer Olsen (bnr-12)
- d) Lnr. 259 Andreas Colbeinsen (bnr. 13)
Det bemerkes at på pkt. 5) og 6) «at med samme ikke følger huse, da disse eijes av den paa boende Plassemand og Leilending: «undtagen som ovenfor anført 1 Stuebygning på Hans Anderssens Plads.
Pkt.7. En fjerdepart av garden Killingset Matr.No. 105 Lnr. 241 med halvdelen av et Fjøs af Sten med Stue over av Tømmer. (På nordsida av Sula. Låg øde fra slutten av 1700).
----«»----
Forpakterne på Slinningen siste tida til Strøm-slekta - fra 1863.
Fra 1825 til 1863 kjenner vi ikke navnet på forpakterne som drev Slinningen for Ole Strøm. Men, i 1863 finner vi at to familier er registrert som «innflyttere til Borgund fra Hjørundfjorden- med formål å være forpaktere på Slinningen».
Ved FT1865 er her 10 hjemmehørende personer i 2 husholdninger: Ole J. Strøm og slektningane bor da i Ålesund.
1. Forpakter på Slinningen:
Peter Ellingsen 29 år, f. 1836 i Hjørundfjord. Kom til Slinningen i 1863 som Gardbruker og Forpakter av «Store-Slinningen». Kona Berte Gjermundsdatter 28 år, f. 1837 i Hjørundfjord. Barn: - Johan Petersen 5 år, f. 1860 i Hjørundfjord - Karoline Petersen 3 år, f. 1862 i Hjørundfjord. Utsæd: bygg ¼, havre 4, potet 1. Husdyr: hest 1, ku 6, får 5, svin 1.
2. Forpakter på Slinningen:
Lars Jakobsen 32 år f. 1833 i Hjørundfjord. Kom til Slinningen i 1863 som Gardbruker og forpakter. Kona Andrine Knudsdatter 30 år, f. 1835 Bjærke i Hjørundfjord. Barn: - Johan 3 år f. 1862 i Borgund – Sivirine 1 år f. 1864 i Borgund. Tjenestejente Susanne Johnsdatter 20 år, f. 1845 i Hjørundfjord. Tjenestejente Bergitte Nilsdatter 12 år, f. 1853 i Borgund.
Utsæd: bygg ¼, havre 4, potet 1. Husdyr: ku 6, får 5, svin 1. (Merk at her var ikke hest, ellers likt. Var her to gardsbruk samtidig?).
3. Leigeboere i annet hus på garden:
Hans Ellingsen 24 år, f. 1841 i Borgund- Losjerende fisker. Kona Johanne Larsdatter 23 år, f. 1842 i Borgund. Barn: Karl Hansen 2 år, f. 1883.
I 1870 – 1871 – 1872 forpaktes Slinningen hovedgård av den kjente lægpredikant Per Nordsletten, som «satte dype merker efter seg på Hessa og på Slinningen». (RE).
Om Per Nordsletten: Familien reiste fra Lesja i 1867, men da de kom til Ålesund fikk de tilbud om å forpakte en større gard på Slinning, like utenfor byen. Etter tre år på Sunnmøre, flyttet familien heim igjen til Nordsletten på Lesja. (Wikipedia).
Kommentar: Ingen av forpakterne er nevnt her ved FT1875. Da er her kun 3 tjenestefolk nevnt på garden. Peter Ellingsen finner vi da registrert som huseiger og fisker i et hus (der Grimstadslippen kom). Samme hus som i 1912 blir overtatt av Hans Alvik og flyttet. Vi vet heller ikke noe om gardsdrifta og beboerne på garden fram til 1888 da Smogelig kom hit som eiger og gardbruker. (Se omtale annet sted).
GAMMEL PLASS!
I 1872 er det nevnt; En liten plass brukt av Samuel Pedersen (f. 1800) og hustru Andrine Olave Hansdatter, «Samuelvika» en strandlinje der i vika mot «Jaktevika» ved P`nesset. (Det er neset rett vest for der Gunhild Linge og Håvard Hareide har naust i dag). De hadde flere barn, bl.a; Hanna Carolina f. 1827, Peter Elias Andreas f. 1831, Olave f. 1834 (mor Petrine?). Ved FT1865 er Samuel 65 år Husmand uten jord, Fisker. Kona Andrine 66 år. Barna ikke nevnt. Her bor også en familie; Johan Andreassen 23 år Sjøfarende. Hans forlovede Marit Bottolfsdatter 37 år og hennes sønn Carl Johansen 12 år.
Samuel Pedersen, plassemann på Slinningen, er reg. avdød 4. nov. 1870.Etter at Samuel døde ser det ut til at plassen, som ikke fikk bnr., gikk tilbake til hovedgarden, Slinningen. Ukjent skjebne til etterkommerne, men sønnen kan være den kjente fiskeren, Peter Elias Slinning.
16. Jørgen Andersen Strøm overtar 1872 og gar konkurs få år senere:
1872, 27. mai hjemmelsbrev fra executor i Ole J. Strøms dødsbo til Jørgen Andersen Strøm med rett til skjøte på Slinningen, løbenr. 255. (Senere gnr.117).
1872, 12. juni obligasjon fra J. A. Strøm til Ålesunds Sparebank med 1. prioritet pant i eiendommen Lnr.255 med huse og inntekter lån 7000 spesidaler. Bygningane på garden i 1872 er opplistet: Ein stor 2 etasjes bygning, butikk og sjøbud, 2 etasjes stabbur, 1 naust, grisehus, eldhus, hønsehus og løe med stall og fjøs. (Litt forskjellige bygg i forhold til 1867).
Jørgen Andersen Strøm f. 1845 i Ålesund gift med Ellen Mathea f. 1849 i Grytten prestegj. Tjenestejenta Ellen Sofie Grøtta f. 1857 i Grytten prestegj. Ole er oppført som: Kjøbmand Skibsreder Skov og Gaardrift (sikkert Slinningen).
Ved FT1875 for Borgund bor her 3 kun personer på hovedbruket Slinningen Lnr. 255:
Bruker og eier: Proprietær Jørgen Andersen Strøm bor i Ålesund. Beboere på Slinningen som driver garden:
- Erland Olsen Klogstad f. 1855 Lesje - Gaardsgut ugift.
- Mathias Hansen Røssevold f. 1859 Borgund - Tjenestegut ugift.
- Marit Olsdatter Korshus f. 1845 Dovre - Tjenestepige og Budeie ugift.
Som det går fra denne folketellinga 1875, så bor her kun tre personer på garden i 1875. En 20 år gammel ugift gardsgutt fra Lesja og en 30 år gammel ugift tjenestejente fra Dovre kan spore tilbake til den omreisende legpredikanten Nordsletten som skal ha vært forpakter rundt 1870.
Men, hvem var forpakter i 1875 og senere? De to familiene som kom hit i 1863 er ikke nevnt her, bortsett fra Peter Ellingsen (nå Slinning) som vi finner igjen ved FT1875 som fisker og bosett i eget hus på garden. Peter får festerett på hustomtatomta i 1888. (Huset som Alvik overtok – se eget skriv).
SLINNINGEN AVVIKLET SOM HANDELSTED PÅ 1870-TALLET
Jørgen Andersen Strøm gikk konkurs andre halvdel av 1870-tallet. «Det har vært fortalt av daværende nu eldre Slinningsmenn; at han drakk seg konkurs. Men, tross drikkfeldigheten, var det vel større årsak, at tiderne blev dårligere, og at Ålesund nu efterhvert trakk handelen mer til seg etter bystatus i 1848». (RE).
BJD-skriv12: Fra første halvdelen av 1840-åra var det nevøen og adoptivsonen JACOB STRØM, også bondeson fra Sykkylven, som dreiv handelen. Han var gift med Marie Anderssen fra Grimmergård i Ålesund. Dette var eit ulykkeleg ekteskap: «Fru Strøm var sindssvag og Manden en Dranker. Hjemmet blev opløst». Sist i 1840-åra for Jacob Strøm til Amerika og heldt seg der til midten av 1860-åra. Han kom då tilbake til Ålesund og såg ut som «en ægte Røverhøvding og var tilmed blit temmelig raa». Det var lite att av den velutdanna og vidfarne, elegante og belevne forretningsmannen vi høyrer om i 1840-åra.
Ein av sønane til Jacob, Jørgen Andersen Strøm (f.1845), budde på Slinningen ei tid rundt 1870, men truleg utan å drive handel. Han flytta seinare til Kristiania.
Slik endte soga om eit av dei kanskje eldste borgarseta på Sunnmøre.
---«»---
Etter at Jørgen Anderssen Strøm går konkurs i løpet av andre halvdel av 1870-tallet, blir konkursboet overtatt av Ålesund Sparebank.
Konkursboet omfatter hele Store-Slinningen inkludert de 12 plassane som hadde festeavtale (bygsel) og var nylig skylddelte i en fellesforretning i 1869.
Det er uklart hva som skjedde på hovedgarden Store-Slinningen etter at handel-aktiviteten ble avsluttet der. Gardsbruket med dyra var antagelig fortsatt i drift med forpaktere, men det er ikke kjent navna på de som bodde her og dreiv på garden mellom FT1875 og neste FT 1891.
17. Jens Larsen Linge kjøper Slinningen i 1881.
Det vi veit er at i 1881 ble konkursboet «Store-Slinningen» (utenom plassane) solgt av Aalesund Sparebank til Jens Larsen Linge. Han bosette seg ikke her, og solgte igjen i 1888 til Sivert Smogeli. Han kom hit med familien og brukte garden til han døde i 1904.
Plassane ble også solgt av Aalesund Sparebank på 1880-tallet til de som hadde bygslet og hadde fått skyddelt plassane i 1869.
18. Sivert Smogeli kjøper Slinningen i 1888.
Sivert Smogeli kom hit med familien og brukte garden til han døde i 1904.
I 1903 ble «Store-Slinningen» delt i «Ytre-Slinningen» bnr. 14 og «Indre-Slinningen» som beholdt bnr.1.
Jens Larsen Linge brukte sin gjenkjøpsrett og kjøpte tilbake den halvdelen som ble «Ytre-Slinningen» og bosette seg der (Lingegarden).
Sivert Smogeli brukte fortsatte på «Indre-Slinningen» til han døde, og arvingene solgte i 1912 til Jens sin svigersønn Jakob Ytterli som hadde bruket til 1915.
Historien om Slinningen etter 1881, da Jens Larssen Linge kjøpte Slinningen, fortsetter i et nytt kapittel!
April 01, 2023 – Jarle M. Hessen
Slinningen 1880-1920. Deling i 1903 til to Gardsbruk.
Slinningen var ikke lenger et handelssted etter konkursen til J.A. Strøm på 1870-tallet. Aalesund Sparebank satt med konkursboet som de solgte på auksjon. Hovedgarden ble solgt i 1881 til Jens Larsen Linge og plassane til festerane.
I den kommende perioden er hovudgarden «Store-Slinningen» gnr.117 – bnr.1 i prinsippet kontrollert av Jens Larsen Linge. Han kjøper hele garden i 1881, driver med forpakter til 1888. Da selger han, men med tilbakekjøpsrett og forkjøpsrett, til norddalingen Sivert Smogeli. Deler garden i 1903 og kjøper tilbake halve garden «Ytre-Slinningen» bnr. 14 og flytter dit. Kjøper i 1912 andre halvdel «Indre-Slinningen» bnr.1 i navnet til svigersønnen Jakob Ytterli. Etter 1912 blir det meste av bnr. 1 oppdelt i parseller og solgt. Det blir også deler av bnr. 14, men mesteparten blir overtatt av sønnen Peder Linge som bruker av «Linge-garden».
Etter at Jørgen Strøm gikk konkurs i 1870-åra, var det slutt på Slinningen som handelsted.
Jørgen Strøm gikk konkurs på 1870-tallet som beskrevet tidligere. Hoved-årsaken var vel at tidene ble dårlige, og at Ålesund som i 1848 hadde fått bystatus etter hvert trakk mer av handelen til seg. Om handelsvirksomheten var slutt, så fortsatte gardsbruket med forpaktere.
1881 er det auksjonsskjøte fra Ålesund Sparebank på hele Store-Slinningen. Kjøperen av garden, bnr.1, er Jens Larsen Linge, Norddal. Han er gardbruker på «Negarden» på Linge der han fortsetter å bli boende med familien til 1903. Gardsdriften på Store-Slinningen bnr. 1 fortsatte videre med forpaktere som bodde her og dreiv gardsbruket. Plassane, som ble skylddelt i 1869, blir solgt av konkursboet til de enkelte festerne.
1888 selger Jens Linge Slinningen til Sivert Andreas Martinsen Smogelid som blir eier og selv bruker. Salgskontrakten har forbehold om gjenkjøpsrett av halve garden og forkjøpsrett til den andre halvdelen.
1903 blir det deling av Slinningen ved utskilling av bnr. 14 fra bnr. 1. Jens Larsen Linge hadde i salgskontrakten til Sivert A. Smogeli 15 års gjenkjøpsavtale på halvparten av Store-Slinningen. Før fristen utløp erklærer Jens Linge at han benytter seg av gjenkjøpsavtalen.
I 1903 er det skyddelingsforretning og Store-Slinningen blir delt i to like store halvdeler. Vestre halvdel, «Ytre-Slinningen», utskilt som bnr.14 og tilbakeført til Jens Larsen Linge i henhold til gjenkjøpsavtalen. Østre halvdel, «Indre-Slinningen», fortsetter etter 1903 som bnr.1 med samme eier og bruker Sivert A. Smogeli.
Grenselinja mellom de to bruka går fra sjøen i sør ved Slinningsholmen i nordlig retning. Videre midt mellom bolighusa til Smogelid og Linge, til sør-østre hjørne av eiendommen til Knuteplassendenne og følger dens østgrense til Aspevågen. Merk at Jens Linge har allerede i 1902 bygget hus og løe på den nye parsellen (bnr.14) som senere blir omtalt som «Lingegarden». De flyttet inn i det nye huset våren 1903.
Jens Larssen Linge tar igjen kontroll over hele Slinningen.
Han deler Store-Slinningen mellom sønnen Peder J. Linge (bnr.14) og svigersønnen Jacob Ytterlid (bnr.1).
Sivert Smogelid dør i 1904 etter at kona Anne døde i 1902. Eneste barnet, Peder, dør i 1906. Dermed blir det slutt med familien Smogeli på Slinningen, og de mange arvingene inne i Storfjorden velger å selge garden.
I 1910 benytter Jens Larssen Linge seg nå av forkjøpsretten fra kontrakten av 1888 til å ta over denne andre halvdel, «Indre-Slinningen» bnr.1, og kjøpte fra arvingene etter Smogeli.
Skjøte er 17.mai 1910 utstedt til Jakob Andreassen Ytterli (1871-1949) fra arvingene etter Smogelid på «Indre-Slinningen» bnr.1 for kr. 1200,- der er betalt av svigerfaderen Jens Larssen Linge. (Pantebok 26-side 329). Jakob var gift 1901 med Berte Jensdatter Linge.
Skjøte 2.mai 1912 til Peder Gustav Jenssen Linge fra arvingene på «vår eiende gård Ytre-Slinningen gnr. 117 bnr. 14 med kåravtale til foreldrene Gunhild og Jens Linge». (Pantebok 27-side 214). (Ikke klart hvorfor den formelle skjøten på bnr. 14 kommer først i 1912 og ikke i 1903 da gjennkjøpsavtalen ble erklært og Store-Slinningen delt).
Jakob Andreassen Ytterli (1871-1949) fra Fjøra i Norddal, overtok altså garden «Indre-Slinningen» bnr.1 etter Sivert Smogeli i 1910. Jakob var gift i 1901 med datter til Jens Linge, Berte Jensdatter Linge (f.1875). De kom hit i 1910/11 og var her en kort tid, før de starta å selge ut område av garden. Ca. 1915 flyttet de til byen. Jakob var med å starte Vestnes-ruta i 1917.
1881. Jens Larssen Linge – kjøper Slinningen. Ny eier, men ikke bruker:
1881 21.feb. holdes tvangsauksjon over garden Slinningen Mnr.109 Lnr. 255a med påstående hus for å dekke Aalesund Sparebank sitt krav på kr.10 800,-.
Jens Larssen Linge, fra Linge i Norddal, fikk tilslaget for kr.12.000,- på garden Lnr.255a (nytt gnr.117 fra 1884). De 12 utskilte plassane var ikke inkludert.
1881, 3. okt. auksjonsskjøte utstedt fra Ålesunds Sparebank, tinglest 8.okt 1881 til Jens Larssen Linge for kr.12.000,- på hele Slinningen uten plassane.
Han utstedte panteobligasjon 13.12.1881 til Stranda Sparebank for kr. 8000.- mot pant i gården og huse. De resterende kr. 4000,- ikke nevnt, men var vel egenkapital.
Jens L. Linge bosette seg ikke på Slinningen, men fortsatte som gardbruker på Linge. Det er ikke kjent navn på forpaktere eller brukere av Slinningen i perioden fra ca. 1881 til 1888!
1888 Jens Larssen Linge – selger Slinningen med gjenkjøpsrett: 7/12-1888 skjøte fra Jens Larsen Linge til Sivert Andreas Smogeli (1871-1949) for kr. 16.000, med forbehold i inntil 15 år om å få kjøpt igjen halvparten av gården uten gevinst og i tillegg forkjøpsrett til den annen halvpart.
Sivert Andreas Martinussen Smogeli. Ny eier og bruker:
16. Sivert Andreas Martinsen Smogeli (1831-1904), født Hole i Geiranger, Sunnylven. Kjøpte garden i 1888 av Jens Larsen Linge som hadde fått skjøte i 1881. Sivert ble gift i 1859 med Kristine Anne Petersdatter Lillebø, Sunnylven (1838-1902). De brukte først garden på «Smogeli» der de fikk 8 barn som alle døde som småbarn, bortsett fra Peder som var 16 år da familien flyttet til Slinningen. Han fikk lungetæring og døde ugift i 1906 – 34 år gammel.
- 16.1 Peder Sivertsen f. 1872 i Norddalen – d. 1906 på Slinningen.
Avtalte om utfesting av en hustomt: Samme måned som Sivert Smågeli overtok, gjorde han avtale med Peter Ellingesen som var en av forpakterne fra 1865. Han var nå fisker og eigde et av husa på garden. 15/12-1888 festeseddel fra Sivert Smogeli til Peter Ellingsen for en hustomt (11m x 6.5 m) med et lite stykke jord beliggende på tomtens østside og strekker seg til sjøen. Pluss en nausttomt. På Slinningsnesset. Fikk aldri bnr. (Se eget kapittel).
Ved FT1891 bor her 11 personer på hovedgården som Sivert Smogeli eier og bruker:
Antar at gardshuset og løa er de «nye» bygningene på flata opp for Såpefabrikken. De ble sikkert bygget før Sivert kom hit – muligens av Ole Strøm.
Familie 1: Sivert er 60 år gardsbrukeiger og gardbruker. Kona (Kristine) Anne er 53 år og sønnen Peder 19 år. Tjenestegutt Andreas Knudsen Furnæs 17 år, f. 1874 i Borgund. Tjenestejente Ingeborg Hansdatter Midgaard 17 år, f. 1874 i Synnelven.
Familie 2: Elias Pedersen Ystenæs 36 år, f. 1855 i Borgund. Kona Kristine Jensdatter 41 år, f. 1850 i Borgund. Barn: Jenny 4 år, f. 1887 og Petra 3 år, f. 1888, begge i Borgund. Broderdatter: Beret Pedersen 13 år, f. 1878, Akerø. Logerende hørende til familien: Lars Jensen Røssevold 43 år, f. 1848.
Ved FT1900 bor her 8 personer:
Familie 1: Sivert er 69 år gardbruker. Kona (Kristine) Anne er 62 år og sønnen Peder 28 år og arbeider ved gardsbruket. Tjenestegutt: Mathias Petersen 15 år, f. 1885 i Ålesund. Tjenestejente: Kristianne P. Lillebø 28 år ugift, f. 1872 i Synnylven.
Familie 2: Gunder A. Berge 29 år, f. 1871 i Norddalen. Han er stein- og jordarbeider. Kona Johanne Olsdatter 39 år, f. 1861 i Hjørundfjord. Ane Randine Kvistad 26 år ugift, f. 1874 i Hjørundfjord. Hun er sykelig nå. Har tidligere vært tjenestejente i Ålesund. Gunder flyttet til Olsvik på Hessen, der han bygger «Gunderhuset på en tomt ved sjøkanten.
JENS L. LINGE BRUKER GJENKJØPSRETTEN PÅ HALVE SLINNINGEN. "Store-Slinningen» blir delt i to like halve; «Ytre-Slinningen» bnr. 14 og «Indre-Slinningen» som beholder bnr. 1.
Ved FT1900 bor Jens med familien fortsatt på Linge i Norddal kommune.
Erklærer gjenkjøpsrett 16.jan. 1901. Jens Larssen Linge, som i skjøtet 7.des.1888 til Sivert Smogelid forbeholt seg rett til gjenkjøp av halvdelen av bruket, erklærer å ville benytte seg av retten til gjenkjøp med de betingelser nevnt i skjøte. Det fornødende med hensyn til kjøbskontrakt og deling av gården besørges innen 1. juli d.å. Dog kan garden i sin helhet benyttes av nuværende eier og bruker til 14.april 1902.
Skylddelingsforretning 1903 Slinningen gnr.117 bnr. 1 (Pantebok 24 II s. 406).
I den hensikt å dele bruket i to like deler, idet halvdelen av bruket av eieren Sivert Martinussen Slinning (Smogeli) var solgt til Jens Larssen Linge. Eieren møtte ved sønnen Peder Sivertsen. Kjøperen var også til stede. Delelingen går fra sjøen i søndre kant av eiendommene i nordlig retning mellom selgerens og kjøperens vaanehuse (bolighus) til hjørnet av Knud Knutsen Slinnings eiendom (bnr.2).
1903, etter at bruket var delt, satt Sivert Smogeli igjen med halvdelen «Indre-Slinningen» (Bnr.1) til han døde i 1904, andre halvdelen var utskilt som «Ytre-Slinningen» (bnr.14) og kjøpt av ovenfornevnte Jens Larssen Linge. (Se mer om Linge under kapittelet om bnr. 14).
I 1902 døde kona til Sivert, Anne, 64 år gammel. Ifølge kirkeboka var dødsårsaken: «Ulykkestilfelde - stak seg i hjel med en høygaffel. Lege ble tilkaldt, men livet kunne ikke berges». To år senere døde også mannen Sivert, 73 år gammel i 1904. (Eplepsitilfelde).
Sønnen, Peder som var 32 år og ugift da fare døde i 1904, var eneste rettmessige arving.
Peder Sivertsen Slinning, født 1872 (Smogeli) i Norddalen. Han arvet garden etter foreldrene i 1904, men døde i 1906 34 år gammel av lungetæring (tuberkulose).
JENS L. LINGE KJØPER TILBAKE RESTEN AV STORE-SLINNINGEN.
Peder Sivertsen Smogeli var eneste barnet til Anne og Sivert, derfor ble slektningene, Lillebø i Sunnylven og Smogeli i Norddalen, de formelle arvingene. De selger garden Slinningen til Jens Larssen Linge. Formelt kjøper sønnen Peder bnr.14 og svigersønn Jakob Andressen Ytterli bnr.1.
Skjøte 17.mai 1910 til Jakob Andreassen Ytterli fra arvingene på «vår eiende gård Indre-Slinningen gnr. 117 bnr. 1 for kr. 1200,- der er betalt av svigerfaderen Jens Larsen Linge». (Pantebok 26-side 329).
Skjøte 2.mai 1912 til Peder Gustav Jenssen Linge fra arvingene på «vår eiende gård Ytre-Slinningen gnr. 117 bnr. 14 med kåravtale til foreldrene Gunhild og Jens Linge». (Pantebok 33-side 59). (NB! Har ikke sett kontrakt fra 1903 – muligens det da bare var en erklæring av gjenkjøpsretten?).
Ved FT1910 er familien Smogeli alle døde. De nye eierne er fortsatt i Amerika. Hvem bor i gardshuset? Det kan se ut som det står tomt for det er ikke nevnt beboere her ved FT1910. Familien Linge bor i sitt eget hus fra 1902.
Ved FT1910 er Ole Berg «inderst» på Slinningen. Han bor i eget hus nede der slippen kommer i 1912! Ole er 40 år, f. 1870 i Bolsø. Han er renovatør. Kona Marie Larsdatter er 50 år, f. 1860 i Akerø. De har barna: Margrete 12 år, f. 1898 i Aalesund, Olav 9 år, f. 1901 i Aalesund og Martin 6 år, f. 1904 i Borgund.
Ved FT1910 er også Hans H. Alvik «inderst» på Slinningen. Han bor i et hus nede der slippen kommer. Han bor her med familien sin og foreldrene. Huset er eiet av Berte Jetmundsdatter Slinning 72 år som lever av sin formue. Hun er enken etter Peter Ellingsen f. 1837 som i 1863 hadde forpaktet Slinningen. Hun flyttet til aldersheimen i Borgund der hun døde i 1921, 82 år gammel. Men, før hun flyttet, solgte Berte huset til Hans Alvik. Han reiv huset og sette det opp igjen på en tomt lenger opp på bakketoppen. Huset ble da påbygd og modernisert. (Se «Rundskue» bnr.28).
18. Jakob Andreassen Ytterli (1871-1949) fra Fjøra, Norddal, kjøpte altså i 1910 «Indre-Slinningen» bnr.1. Jakob var gift i 1901 med Berte Jensdatter Linge (f.1875) og dermed svigersønn til Jens L. Linge som betalte for gardskjøpet.
Familien var en kort tid på Slinningen før de flyttet til byen ca. 1915. Ved FT1920 bor de på Lille Nørve, gard nr. 134 bnr. 13 «Solvang» (Borgundv.155). Jakob er nå 49 år og driver «Drosjeforretning med egen automobil». Kona Berthe er 45 år husmor. Sønnen Norris er 16 år og middelskoleelev. Jakob var med på å starte Vestnesruta og vart rutebileiger.
Jakob Ytterli satset ikke på jordbruk, men startet omfattende salg av parseller utfra «Indre-Slinningen». Til slutt hadde han solgt hele eiendommen:
I 1910 solgte han "Slinningsholmen" til Vestlandske Petroleumkompani A/S. De solgte i 1912 til brødrene Edward og Iver Larsen som igjen solgte i 1932 til Peder Linge.
I 1912 skjøte fra Jakob A. Ytterli for en parcel av bnr.1 gård nr. 117 til K.M. Grimstad på «Slinningstangen» som fikk bnr.16. Her ble det anlagt slipp og maskinverkseder.
I 1915 skjøte fra Jacob A. Ytterli for en parcel av bnr.1 gård nr. 117 til Anton R. Larsen, Ålesund på «Slinningnesset» som fikk bnr. 20. Kjøpesum kr. 6000,- I år 1954 har Anton R. Larsen solgt sin parcel på Slinningsnesset bnr. 20 til Per Korn Slinning i Knutegarden.
I 1915 skjøte fra Jacob A. Ytterli for en parcel av bnr.1 gård nr. 117 til de herre dampskips-redere Breivik og Olaf Aas. «Friarneset» som fikk bnr. 19. (PB28-294). Grenser i nord mot sjøen og i vest mot Peder Jensen Slinning (Linge) sin eiendom.
I 1917 Skjøte fra Jakob A. Ytterli, som da var eier av Slinningen bnr. 1, til Sivert Sæther på et jordstykke med hus beliggende ved sjøen på nordsiden av Slinningsodden. «Friarvika» som fikk bnr. 29.
I 1916 Skjøte fra Jakob A. Ytterli, som da fortsatt var eier av Slinningen bnr. 1, til Hans H. Alvik på et jordstykke «Rundskuet» bnr. 28 beliggende på Slinningsodden vest for Slinningneset. På tomta sette Hans opp et bolighus som han kjøpte og flytta opp fra området ved slippen.
I 1916 solgte Jacob A. Ytterli en del av sin halvpart av Indre-Slinningen gnr.117 bnr.1 til brødrene Iver og Edvard Larsen, Ålesund. Kjøpesum kr.150.000,- De bygget Møre Sæpefabrik i 1918 og broren Anton Larsen ble medeiger. Sæpefabrikken gikk konkurs i 1930/31. I 1932 om høsten kjøpte Anton Larsen denne del av Slinningen igjen. Og Sæpefabrikken fortsatte med Anton, Iver og Ivers sønn Petter Larsen som eiere under aktieselskap.
I 1919 fikk Edvard og Iver Larsen fikk skjøte på resten av bnr. 1. De skal ha i alt ha kjøpt 40 mål ble det sagt. De bodde i Ålesund og startet forskjellig industrivirksomhet på Slinningen. Alt før 1920 ser det ut til å være slutt med gardsdrift på Indre-Slinningen. Kanskje der ikke har vært gardsdrift etter at Sivert Smågeli døde i 1904. I tilfelle må det ha vært Jens og sønnen Peder Linge som brukte i tillegg til egen jord på bnr.14 – eller der var forpaktere.
Ved FT1920 bor det 10 personer i hovedhuset på «Indre-Slinningen» bnr. 1. Vi ser at familien Ytterli er flyttet. Her bor nå spesialister «Såpekokere» som jobbet på såpefabrikken:
- 001 Wilhelm Lorgus 01 1882- 02-27 Tyskland - hp g Bestyrer af Møre sæpefabrik
- 002 Elisabet Lorgus 01 1889- 04-30 Tyskland - hu g Husmor
- 003 Klara Marie Arnesdatter Storaas 02 1877- 03-03 Nordalen - hp ug Husbestyrerinde
- 004 Astrid Eliasdatter Berdal 02 1909- 06-02 Nordalen - d ug !!
- 005 Peter Karlsen Humlung 02 1876- 08-01 Nordalen - l ug Arbeider paa Møre sæpefabrik
- 006 Helga Olsen 02 1891- 12-28 Heidal, Opland - tj ug Kokkepike
- 007 Amandus Andreasen 02 1889- 10-10 Ankenes, Nordl - l ug Arbeider paa Møre sæpefabrik
- 008 Stefanus Kristiansen Berg 03 1882- 09-20 Alstadhaug - hp g Sild og fiskearbeide
- 009 Haakon Andreasen 03 1901- 01-22 Alstadhaug - l ug Sild og fiskearbeide
- 010 Anton Jakobsen Urvik 03 1901- 07-21 Borgund - l ug Sild og fiskearbeid
I år 1954 har Anton R. Larsen solgt sin parcel på Slinningsnesset bnr. 20 til Per Korn Slinning på Knutegarden.
Fra «Ytre-Slinningen» bnr. 14, den andre halvdel av bnr.1 gård nr.117 som eies og drives av Jens Linge sin sønn Peder Linge, er det etter krigen frasolgt en rekke hustomter mest på den såkalte utmark som er udyrkbar.
Mye av jorda på bnr. 1 og bnr. 14 ble kjøpt av kommunen som tenkte å bruke området til gravplass. Men den planen ble skrinlagt etter at prøvegravinger viste at jorda ikke var egnet som gravplass. Reguleringsplanen sier at det nå er friluftsområde.
Vedlegg om BORGARDYNASTIET SVERTZ:
Bjørn Jonsen Dale skriv om BORGARDYNASTIET SVERTZ i «Årbok for Sunnmøre Historielag – 2013». Jeg har tatt med her noe av det som står der om Claus Nilssen og hans ætt som jeg finner direkte relevant for historien om handelsstedet Slinningen i denne sammenheng. Jeg har fått tillatelse av forfatteren BJD å benytte vedlagte tekst kopiert fra artikkelen hans.
ÅRBOK FOR SUNNMØRE HISTORIELAG – 2013.
Bjørn Jonson Dale: BORGARDYNASTIET SVERTZ
Ætta til fiskeripionéren Claus Nilssen 1600-1844
Minnestøtta på Slinningsneset
23. juni, sankthansaften, 1844 var det folkefest på Slinningsneset, nokre steinkast nord om holmen der det einaste gjenverande sankthansbålet i Ålesund enno brenn. Ei minnestøtte skulle avdukast i høgtidlige former, og patriotiske, for snart stemte folket i med «Sønner av Norge», og så steig den originale og lærde moldepresten Deinboll fram for å tale.
Mannen som skulle heidrast og minnast med ei flott støtte i støypejern, ei støtte som står på samme staden den dag i dag, heitte Claus Nilssen. I 1844 var det 150 år sidan han døydde, og nær 200 år sidan han kom til verda, ikkje på Slinningsneset, men på borgarsetet Vågnesholmen, som sidan fikk namnet Nilsholmen etter faren, Nils Jenssen. Claus Nilssen blei ingen gammal mann, men likevel nådde han å sette varige far etter seg, først og fremst som pionér i fiskedrifta, men også som stamfar til ei tallrik slekt som breidde seg vide, både sosialt og geografisk.
På minnestøtta står dette:
KLAUS NILSEN
HANDELSMAND
PAA SLININGEN
SOM I AARET 1685
INDFØRTE I NORGE
BRUGEN
AF
TORSKEGARN
Bakgrunnen for denne innskrifta var det Hans Strøm skreiv om Claus Nilssen vel 80 år før, i 1762, i første bandet av Søndmørs Beskrivelse i kapittelet «Søndmørs Fiskerier», der han skildra bruken av torskegarn grundig. Det heiter så:[1]
Alt dette har jeg noget omstændelig anført, deels fordi Torske-Fiskeriet er hos os af største Viktighed, deels og fordi Torske-Garns første Opfindelse og brug høre dette Fogderie til og bør egentlig tilskrives en Handelsmand paa Søndmør, ved Navn Claus Nielsen,[2] som boede paa den Gaard Sliningen i Borgunds Sogn og begyndte med dette Slags Fiskerie, strax efterat han sammestæds var bleven boesat, nemlig i Aaret 1685; saa at Torske-Garns Brug hos os egentlig bør regnes fra den Tid af, og altsaa paa nærværende Tid kan siges at være omtrent 70 Aar gammelt. Da denne Mand først havde giort Begyndelse, blev han af de øvrige Handelsmænd her paa Stædet strax efterfulgt; og omendskjønt vore Bønder satte sig i Førstningen hæftig derimod og ansaae denne nye Maade som et meget skadeligt Brug, der vilde skrække eller kyse ald Fisk bort, er den dog Tid efter anden bleven mere og mere almindelig og nu overalt optagen, ei alene i dette men og i de fleste andre Fogderier i Bergens Stift, saavel som overalt i Romsdalen.
Dette kom på prent i 1762, men teksten må ha vore skreven midt i 1750-åra, sidan Strøm rekna med at bruken av torskegarn hadde vart i kring 70 år sidan 1685. Strøm peikte altså ut Claus Nilssen som den som fann opp torskegarnet og innførte bruken av det i Norge.
I fotnoten ved namnet Claus Nilssen skreiv Strøm vidare:
Denne Mand, hvis Afkom endnu opholder sig her paa Stædet, har ved denne Opfindelse ganske vist gavnet sit Fædreneland for mange Tønder Guld, og kunde i den henseende lige saa vel fortiene et Slags Æreminde, som Wilhelm Bueckelden, for hvilken Keiser Carl den Femte lod opreise en Ære-Støtte, fordi han var den første, som opfandt den Maade at indsalte den Sild, der har indbragt Holland saa mange Millioner.
Dermed var tanken sådd om å heidre Claus Nilssen med eit Æreminde eller ei Ære-Støtte, og 82 år etter at dette kom på prent blei støtta reist på Slinningsneset, rett nok med ei meir nøktern innskrift enn den Strøm kunne ha forma, for på støtta står det at Claus Nilssen innførte bruken av torskegarn i Norge, ikkje at han også hadde funne det opp, som han heller ikkje gjorde. Likevel er det rart å sjå at teksten på støtta ellers gjentar Strøm, først ved å kalle bustaden til Claus Nilssen for Sliningen (som må ha vore ein prentefeil, for det heitte Slindingen både på Strøm si tid og enno i 1844) og så ved å sette innføringa til 1685, som var året då Claus Nilssen blei eigar av Slinningen, noke Strøm kjente til,[3] for seinast i 1675, som Strøm ikkje visste, budde og handla Claus Nilssen på Slinningen (garden, som også omfatta borgarsetet Slinningsneset), og kanskje hadde han budd der nokre år, for fra 1673 eigde kona hans sin stemorfar, borgundpresten Christopher Hiermand, Slinningen, som han kanskje kan ha kjøpt for å hjelpe kona si datterdatter og ektemannen hennar, Claus Nilssen. Dette skal vi komme tilbake til.
I alle fall: Fra 1760-åra var det opplest og vedtatt at Claus Nilssen var ein økonomisk nasjonalhelt, for etter Strøm hadde innsatsen hans gagna fedrelandet med mange tønner gull («Tønde Guld» viste til 100.000 riksdaler). Og Strøm hadde svært trulig rett, for det er ikkje likt til at vårfisket etter torsk på Sunnmøre i den fiskefattige tida 1646-1715 hadde kasta mykje av seg utan at ein hadde tatt til å bruke garn og fange torsken lenger ute i havet enn før.[4] Men, samme om Strøm hadde rett eller ikkje, så blei han trudd, og det historisk-topografiske verket hans blei rekna som eit pionérarbeid, og det blei lest grundig av den politiske og intellektuelle eliten i Danmark og Norge, som temmelig snart opphøga verket som mal for tilsvarande framstillingar av andre område i Norge (og Danmark). Og malen blei følgt.
Hans Strøm må ha bygd på sikker tradisjon då han skreiv om Claus Nilssen som fiskeripionér, for ikkje bare levde svært mange av etterkommarane hans på Sunnmøre, men eitt av dei minst ni barna hans levde enno i beste velgåande, lensmanns- og borgarenka Birgitte Svertz på Langlo på Stranda. Ho var fødd 2. januar 1684 og døydde 20. januar 1779.[5]
Opphavet
Foreldra til Claus Nilssen var Nils Jenssen, borgar av Bergen fra 1641, og Mein Clausdatter. Nils var fra Horsens på Aust-Jylland, Mein var svært trulig norsk, og utan tvil av ei ætt Svertz. Etter alt å dømme var ho ei brordatter av trondheimsborgaren Henrik Johansen Svertz, som var kjøpmann på Molde og i Bud. Etter eit manntall fra 1664 var han 49 år gammal, og altså fødd kring 1615. Samme året ga han og kona, Anne Henriksdatter Lytters, altertavla til den første kirka på Molde. Namna til dette paret tyder på bergensk opphav. Faren til Mein Clausdatter kan då ha vore ein Claus Johansen i eller fra Bergen og rimeligvis av borgarstand.
Claus Nilssen på Slinningen
Borgarsetet på Slinningen, Slinningsneset, var mest trulig skipa på 1500-tallet, men handelen blei lagt ned då sorenskrivar Mikkel Pedersen kom til gards i 1642. Då Mikkel døydde i 1650 tok den nye sorenskrivaren, Nils Jenssen, over Slinningen, men seinast fra 1656 kan kaptein Jørgen Knag, son til futen Nils Jacobsen Knag, ha brukt garden. Han flytta til Naustdal i Eid kring 1673. Seinast i 1674 brukte Claus Nilssen både garden og borgarsetet.
Soga om korleis Claus Nilssen kom til Slinningen kan ha vore slik:
Seinast i 1672 inngikk Claus Nilssen ekteskap med Else Madsdatter Alstrup, som var fødd i 1654. Far hennar var Mads Povelsen Alstrup, prest i Norddal, og mora ei datter av borgundpresten Hans Claussen Gaas; ho kan ha heitt Margrete. Då Gaas døydde i 1644 ekta enka, Berte Svendsdatter, den nye soknepresten, den mykje yngre Christopher Pedersen Hiermand, og då Else og søskena hennar blei farlause i 1668 eller 1669 (mora døydde i 1660) fikk dei mora sin stefar, herr Christopher, som formyndar og, i gjerda, som fosterfar, for søskenflokken må ha flytta til mormora Berte i Borgund prestegard kanskje allereie då mora døydde.
Christopher Hiermand var ikkje eldre enn at han kunne ha vore far deira, og kanskje tok han seg av alstrupungane som sine eigne.
Det vi veit er at Hiermand kjøpte Slinningen, trulig bare husa på borgarsetet, av Jørgen Knag i 1673, og, som Strøm skreiv, effter ham fick Clas Nielsen Slinningen som kand være en 70 aar siden.[6] Vi kan tyde dette som at Hiermand skjenka Slinningen til Claus og kona, i alle fall borgarhusa, for jorda tilhøyrte Giskegodset: at det dreidde seg om ei bryllupsgave.
Noke seinare kjøpte herr Christopher garden, og i 1685 fikk Claus Nilssen skøyte på Slinningen av han. Det dreidde seg om eit makeskifte, der Claus Nilssen fikk Slinningen, 5 mællag, i bytte mot 5 mællag i Ytre Dimna i Ulstein.[7] Dermed eigde Claus Nilssen heile Slinningen, både borgarsetet og garden, steint og reint.
Claus Nilssen tok aldri borgarskap i Bergen, men ved å betale dei tunge skattane som blei lagt på dei som dreiv kjøpmannskap på landet fikk han rett til å drive borgarnæring.
I eit manntall fra 1675 er Claus Nielsen udj Slindingen oppført med kone og tre tenestefolk (til gardsbruk) mellom Borgere som residere udj Borgens gield, i Christopher Hiermand si svært særeigne, gotiske steileskrift (heilt ulik anna handskrift fra denne tida). I alle fall då dreiv Claus Nilssen kjøpmannskap, og skal vi tru skattemanntalla fra 1681 og utetter til og med 1690 gjorde han dét også i denne tidbolken. Og enno i 1691 var han rekna som borgar, for han blei då pålagt å svare 16 rd i Fortifications Styr (ein skatt som skulle gå til bygging av festningar) endå han ikkje hadde måtta svare koppskatt samme året.
Dei største borgarlige skattytarane på Sunnmøre var ellers Claus Nilssen sin svoger, Ole Larssen Abelset, med 100 rd, og Ole Abelset sin svoger Knud Nilssen Wig, også med 100 rd. Etter dei følgte Claus Nilssen sin svoger Hans Stokberg på Nilsholmen og Nils Pedersen Assens på Grimmergård i Ålesund, begge med 50 rd. Ein annan av Claus sine svograr, Jens Rasmussen Lund i Kjeldsund, måtte ut med det samme som han. Mellom dei fire som svarte 50-100 rd, toppskiktet, og dei to som svarte 16 rd (Claus på Slinningen og Jens i Kjeldsund) låg fire: Hans Eriksen Wingaard på Laberget og Aage Christensen Fros på Larsnes i Rovde, som begge svarte 30 rd, og Mads Frantzen Kiølholdt i gamle Sandshamn (Støylehamn) og lensmannen i Dale, Peder Knudsen Langeloe (kommande svigerfar til Claus Nilssen si datter Birgitte Svertz), som begge svarte 20 rd. 13 borgarar måtte ut med mindre enn Claus Nilssen. Ein stor del borgarar er ellers ikkje å finne i dette skattemanntallet.
Ikkje utrulig utgjorde festningsskatten 2 % av av eiga til dei skatteskyldige. I så fall var Claus då rekna som å vere god for 800 rd, som han kan ha vore, for på skiftet etter han i 1698, kring fire år etter at han døydde, var eiga i buet vel 500 rd.
Claus Nilssen døydde trulig i 1693. I 1694 ville futen ha buet til å svare kopp- og eldstadskatt for 1690, men på tinget steig sonen Nils Claussen Svertz fram og ba ålmugen vitne om at faren, som en rom tid har verit meget suag, oc efterlat sig 9 v-myndige børn, ikkje hadde verit nogen borger, eller brugt nogen handel, men hadde næra seg af egen paaboende ejende bondejord, oc fischerj, noke tingmugen stadfesta.
Skiftet etter Claus Nilssen blei først halde 2. juni 1698, og innhaldet i buet ser ut til å stadfeste at det ikkje blei dreve handel på Slinningen, for korkje kjøpmannsvarer eller uteståande krav mellom bøndene er nemnte, heller ikkje kjøpmannsskuld. Men at Claus Nilssen dreiv både gard og fiske er visst. Han eigde Slinningen, 5 mællag, med bygsel, sett til 50 rd (alle gardshusa medrekna), og ein buskap på kring 16 kyrlag (m.a 8 kyr à 2,5 rd) sett til 33 rd. Buet eigde også 7 mællag i Ytre Dimna (52 rd). Ellers hadde Claus etterlate seg tre storbåtar, ein sambøring (1 rd), ein kjempefæring (1 rd) og eit gammalt fjøringfar med segl og mastr (3 rd), dessutan, og ikkje uventa, 20 gamle torskegarn (5 rd, 1,5 mark per garn) og to nye (4 mark).
Verdien av båtane og vegna (snautt 11 rd) vóg likevel ikkje mykje i høve til den mest verdifulle eignaluten i buet, ei jekt med reiskap og naust, sett til 70 rd. Etter at han slutta å handle må vi rekne med at Claus Nilssen hadde halde fram som skipper, enten ved at han førte jekta sjølv eller leigde ho vekk til andre, noke som kan ha gitt gode inntekter.
Etter skiftet var det, utanom dei som høyrte garden til, følgande hus på Slinningen: Ei sjøbu med loft og fordør, Nyboeden (24 rd), ei anna sjøbu, gl: boenn (16 rd), ei skorsteinsstove, Nyestuen (16 rd, våningshuset), ei Kielderboe (4 rd), ei gammal, forfalt glasstove (2 rd), ei gammal borgstove (6 rd), eit stavnaust (3 rd), ei forfalt Ammestue (3 rd) og ei smie (1,5 rd). Verdien av disse bygningane blei sett til 75,5 rd, noke mindre enn det som var vanlig på andre borgarsete, men det er liten tvil om at husa på Slinningen både var gode og standsmessige.
Gjennom ekteskapet med Else Alstrup blei Claus Nilssen svoger til fem andre borgarar, tre som var gifte med søstrene hennar og to som var gifte med nokre fjernare slektningar av Else.
Claus Claussen Svertz var 26 år gammal etter manntallet fra 1704, og såleis fødd i 1678 eller, heller, i 1679. Han tok til å handle på Slinningen i 1705 og dreiv til han døydde i 1736, uvisst kor, men kanskje på ei ferd til Bergen. Skiftet etter denne velagtbare og velfornemme borger blei halde 12. desember 1736. Aktiva i buet blei sette til 871 rd, passiva til 809 rd. Skifteopplysningane tyder på at han hadde lidd forlis og mista både jekt og last, og livet med. Før dette kan han ha vore god for ei eige på 600-1000 daler.
Han fann seg kone i Bergen, Adelus Jacobsdatter Lystrup, trulig fødd i 1685, ei snekkardatter av adelig opphav. Dei fikk sju barn i lag, og av disse blei fire vaksne: Marie (1710-*1764), gift med Rasmus Ellingsen Bjørlykke, først husmann i Ålesund, seinare på Brandholmen (Flatholmen) ved Langevågen, Else (1712-80), gift med Jacob Povelsen Leganger på Leikong, lensmann i Rovde skipreide, Claus junior, sjå nedanfor, og Margrete (1723-72), gift med tremenningen Peder Eriksen Ulfeldt, som handla på Slinningen ei tid etter at svogeren Claus døydde, og sidan gift med Thomas Hanssen fra Molde, som handla i Steinvågen.
Claus Claussen Svertz jr (1719-59) tok over handelen på Slinningen då faren døydde. I 1744 ekta han Karen Bager (1721-58), datter av Mads Bager, borgar og skipper i Bergen, og Anne Margrete Smith, ei borgardatter fra Larsgarden i Borgund. Fra 1744 handla han også på Tyskholmen, som han overtok etter kona sin onkel, den steinrike borgaren Albert Ulrichs (gift med Else Smith). I 1749 låg handelen på Slinningen nede, men svogeren Peder Ulfeldt tok han opp igjen nokre år seinare.
Claus dreiv storhandel på Tyskholmen, men det gikk ut med han, og i 1758 måtte han selje staden til tremenningen Hans Holtermann. Det siste leveåret kan Claus ha vore Holtermann sin kjøpsvein på Tyskholmen. På skiftet etter han i 1759 blei midlane i buet sette til 5516 rd, skulda til 6494 rd. Han var ikkje einaste borgaren som døydde fallitt på denne tida.
Claus og Karen fikk 10 barn, og av disse levde sju i 1764, då det blei halde skifte etter farmora på Slinningen, Adelus Lystrup. Trass i fallitten gikk det ikkje så verst med barna. Sønene var sjøfolk, Mads Svertz (1746-65) omkom på ei jekteferd, Albert Ulrichs Svertz (1749-92) på Hundsvær var skipper, likeeins Claus Svertz (1755-), som i 1784 tok skipperborgarskap i Bergen. To av døtrene, Karen (1745-*1778) og Clara Birgitte (1752-*1801) endte i Bergen, den første som kone til Berent Reinertsen, kipper i Bergen og medeigar i Saurdal jernverk, den andre som kone til meisterkipper Hans Reinertsen, sidan gift med kipper Lars Antonisen, Anne Margrete (1750-1825) var gift med Johan Henrik Wolff, sokneprest i Manger, og Anne Karen (1758-1833) med Ingebrigt Ingebrigtsen i Tusvika i Sykkylven, seinare i Magerholmvika; Anne Karen seinare gift med Lars Jochumsen.
Ringen slutta
23. juni 1844 var borgarskapet i Ålesund og Borgund, og kanskje fra resten av Sunnmøre samla på Slinningsneset for å avduke minnestøtta over fiskeripionéren Claus Nilssen. Bare få av borgarane stamma fra Claus Nilssen, men mange var av samme slekta. Spørsmålet er: Visste dei om det?
Svaret er mest trulig stadfestande. Det var bare 65 år sidan Claus Nilssen si datter Birgitte Svertz på Langlo døydde (i 1779), og mange av barnebarnsbarna hennar levde. Eitt av disse var Birgitte Christiane Wingaard (1787-*1865). Denne «gale fru Anderssen»[8] på Grimmergård hadde fra 1807 vore gift med skipskaptein Jens Sahl fra Bergen og fått to barn med han, men ektemannen rømte, trulig fordi ho i 1814 blei gravid med ein annan mann, som ho i 1815 fikk sonen Jens Sahl jr med.[9] Ekteskapet blei oppløyst, og i 1816 ekta Birgitte ein driftig romsdøl, Jørgen Anderssen (1789-1866) fra Hanekamhaug, og dei sette bu på Grimmergård, som hadde vore i farsslekta hennar si eige fra 1692, då tipp-tippoldefaren Nils Pedersen Assens kjøpte dette vidstrekte området, som omfatta stordelen av Ålesund Innomsundet samt Brunholmen Utomsundet.
Anderssen og Birgitte fikk tre barn i lag, m.a Anne Marie Wingaard Anderssen, som i 1843 blei gift med adoptivsonen til Ole Strøm på Brunholmen, søstersonen Jacob Strøm. Dei busette seg då på borgarsetet Slinningen, som Strøm hadde dreve fra 1815, også etter at han kjøpte Brunholmen i 1825. På Slinningen var det store og standsmessige hus, og vertskapet for det tilreisande selskapet av borgarar og embetsmenn til avdukinga av minnestøtta 23. juni 1844 må ha vore det nygifte, og kanskje enno lukkelige paret Anne Marie og Jacob.
Claus Nilssen av ætta Svertz var Anne Marie Wingaard Anderssen, gift Strøm, sin tipp-tippoldefar, slik: 1) Claus Nilssen, far til 2) Birgitte Svertz (1684-1779), mor til 3) Maren Langeloe (1712-54), mor til 4) Karen Rebekka Leth (1745-88), mor til 5) Birgitte Christiane Wingaard (1787-*1865), mor til 6) Anne Marie Wingaard Anderssen (1816-50). Etter eit fravær på fleire ættledd satt Claus Nilssen si etterslekt atter på borgarsetet Slinningen. Det er eit tilfelle som liknar ein tanke, men ein gjør trulig vel i å ikkje legge for mykje i dette, sjølv om det nok var kjent at Anne Marie Wingaard Anderssen var ein etterkommar av Claus Nilssen.
23. juni 1844 kan ha vore ein stor dag for Anne Marie, men snautt dagane og åra som følgte, for i 1849 var det for alltid slutt med borgarhandelen på Slinningen,[10] og ektemannen hennar hadde trulig allereie fare fra ho og dei fire små barna deira, til Amerika. Året etter døydde Anne Marie, bare 34 år gammal. Om ekteparet heitte det: Fru Strøm var sindssvag og Manden en Dranker. Hjemmet blev opløst.
Ringen var slutta, men enden var ikkje god.
Guten i røyken, og dampen...
Til stades på Slinningen sankthansaften 1844 var i alle fall dei fremste borgarane i Ålesund, som Carl Esaias Rønneberg i Korsen (gift med svertzætlingen Elisabet Marie Mechlenburg), Ole Strøm, Christian Fredrik Wasmuth (Rønneberg sin søsterson, gift med svertzætlingen Christiane Fredrikke Mechlenburg), Jørgen Anderssen, ordførar Albert Tonning, apotekar Øwre, kjøpmennene Sødring, fargarmeister og kjøpmann Nils Devold, Ole Strøm og ei rekke embetsmann og tenestemenn, som Simon Kildal Lund, lensmann i Borgund og gift med ein svertzætling (Maren Birgitte Heide).
Til stades var nok også 14-åringen Joakim Anderssen (fødd 12. desember 1829) fra Grimmergård, han som trulig blei ein større fiskeripionér enn Claus Nilssen hadde vore i si tid. Joakim Anderssen var (mest trulig) Jørgen Anderssen sin son, og han kan godt ha trudd at mora var den allereie «gale» Birgitte Christiane Wingaard, og såleis at han sjølv var ein av Claus Nilssen sine etterkommarar. Ja, sånn kan det ha vore, for ingen hadde vel fortalt guten at han ikkje var mora sin son?
Då Jørgen Anderssen i 1816 ekta Birgitte Christiane Wingaard var ho ikkje bare skilt fra Jens Sahl, som ho hadde to barn med, men hadde jamvel fått barn med ein annan mann i 1815, ein unge ho kalte Jens Sahl jr. Kanskje var ho gala allereie. Med Jørgen fikk ho tre barn fra 1816 til 1822, men sidan ingen. Seinast i 1825 var ho sinnssjuk. Då kan det ha vore seks barn i huset, og Jørgen Anderssen trong ei som kunne ta seg av huslyd og hus. Seinast i 1829 var dette stuepige Dortea Rybdahl fra Molde, som 12. desember dette året fødde ein gut som fikk namnet Joakim. I den eine kirkeboka heiter det at faren var styrmann Johannes Dahl fra Molde, i den andre at faren var Jørgen Anderssen. Det er mest trulig at «Johannes Dahl» var ein fiktiv person, og at den rette faren var Jørgen Anderssen, som altså hadde ei konkubine (elskarinne) når kona var gala. Dette var kanskje sosialt godtatt på denne tida, men Joakim treng ikkje å ha visst at jomfru Rybdahl var mora. Han kan like gjerne, og kanskje heller, ha trudd at mora var den «gale fru Anderssen», og dermed at han sjølv stamma fra fiskeripionéren Claus Nilssen.
Dei brann bål på Slinningen om kvelden etter at minnestøtta var avduka. Unge Joakim kan ha sett på flammane som blafra mot den grå midtsommarhimmelen. Allereie då var det klart at han skulle ta over faren sitt føretak på Grimmergård, og han kan ha stått i røyken og tenkt på framtida. Han såg ut over Borgundfjorden, som vel var full av båtar med lystige menneske ombord, og høyrte musikk og sang fra både strand og fjord. Det hadde ikkje vore fiska torsk i Borgundfjorden sidan 1830, no maatte Fiskerne søge til Havs for at gjøre Fangst, som han skreiv 60 år seinare. Allereie den gangen kan han ha undra seg på korfor dei fór til havs med åttringar, opne båtar, som ikkje var bygde for å fare på vinterhavet. Korfor brukte dei ikkje dekksfarty, slik Tomas Longva hadde gjort?
Han tenkte på Claus Nilssen, mannen som minnestøtta var reist over, som han kanskje rekna som ein av forfedrane sine, mannen som førte inn torskegarnet i fiskedrifta, og som såleis hadde hjulpe næringa fram og gitt folket og landet mange tønner gull i ekstra inntekter. Men fra Claus Nilssen si tid hadde fiskedrifta utvikla seg lite; det viktigste nye var at åttringen fra 1760-åra hadde avløyst fjøringfaret. Men svært mykje skjedde i tida utetter, for då blei, som han skreiv, Fiskeriene, navnlig paa Havet, mere intenst udviklede og frugtbringende ved Overgangen fra aabne Fangstbaade til Dæksfartøier og sluttelig Fiskedampskibe. At han sjølv var føregangsmannen framfor alle andre, særlig som den som først tok i bruk fiskedampskip, nemnte han ikkje.
Dei som ikkje heldt standen
Borgarætta Svertz heldt seg i hovedsak som dét fra første halvdelen av 1600-tallet og i meir enn 200 år utetter, ei borgarætt som blanda seg med andre borgarætter og embetsætter, som det var færre av, og svertzætlingane heldt seg i det som vi under eitt kan kalle den fornemme standen. Dei fleste, for nokre heldt ikkje standen, men opplevde eit sosialt fall. Dette gjaldt først nokre av barna til Povel Claussen Svertz på Flåvær, som endte som bønder (men éin av sønene blei sorenskrivar), og den omflakkande broren Jens Claussen Svertz sjølv og barna hans, som endte som bønder og husmenn. I neste ættleddet gjeld det Marie, ei datter av bror deira, Claus Claussen Svertz på Slinningen, som endte som husmannskone på Brandholmen (Flatholmen) ved Langevågen, og i ættleddet etter dette brordattera til Marie, Anne Karen Svertz, som endte som fattig husmannskone i Magerholmvika.
Kva var grunnen til at somme fall ut, og ned av standen dei var fødde inn i? Vi veit ikkje, men eitt svar ligg likevel snublande nær: Det var ikkje plass til alle i den fornemme standen, for omfanget av denne standen må ha vore temmelig stabilt gjennom hundreåra. I gode tider kunne barneflokkane bli digre, men i dårlige tider tunge å forsørge. Når standen blei for stor og levebrøda ikkje blei fleire enn før, men stundom færre, måtte noken falle ut, og ned. Dei som først måtte ut var mest trulig dei som ikkje heldt standsmessige mål, vere seg fysisk eller intellektuelt. Så brutalt kan det ha vore. Dei veikaste måtte ut.
Årboka – kopi slutt.
[1] Strøm 1762 (Beskrivelse over Fogderiet Søndmør I, utgava fra 2001), side 274.
[2] Her er ein fotnote som straks blir gjengitt nedanfor.
[3] Strøm 1756 (Annotations Boog 1756, Volda 1997), side 29.
[4] Fra og med 1646 og i mannsaldrar utetter søkte ikkje torsken inn til dei tradisjonelle gyteplassane, men gytte lenger ute og trulig ikkje samme mengder som før. For å drive vårfiske i denne tida måtte ein ha både garn og større båtar.
[5] I kirkeboka for Stranda står det at Birgitta Svers Sal. Peder Langeloes var 95 år og 18 dagar gammal då ho døydde (blei gravlagt 28. januar) i 1779, og at ho var fødd 2. januar 1684. Vidare at foreldra hennar var Claus Nielsen Svers p Slinningen og Else Madtsdatt: Alstrup, at ho 10. august 1712 ekta lensmann Peder Langeloe, som døydde i 1729, og at ho såleis hadde vore enke i 50 år.
[6] Strøm 1756, side 29.
[7] Ibidem.
[8] Uttrykket stammar fra dei såkalte Brunholmserindringane. I folketellinga fra 1865 heitte det at Birgitte hadde vore sinnssjuk sidan 1825.
[9] Barnefaren blei oppgitt til å vere ein Bernt Wold fra Trondheim som hadde lege i Ålesund med rorflotiljen. I 1815 heitte det ellers at Birgitte var «enke».
[10] 1848 var siste året Ole Strøm svarte handelsskatt av Slinningen.