Slinningen

Kart fra 1868  somviser østre del av øya Hessa med garden Slinningen. Det gamle hovedtunet til garden er firkanten helt øst ved Slinningstangen  rett vest for Slinningsneset. Trekantene er de utskilte plassane på nord- og  sørsiden. Tunet til garden Hessen er vist med firkanter lengst vest ved Hessaskaret. Firkanten midt på kartet er den utflytta garden "Røysa".

SLINNINGEN kort historisk sammendrag.

Slinningen - gard nr. 117 - hovedbruket bnr.1. 

Garden, Slinningen, gnr. 117, ligg lengst øst på øya Hessa. Den strekker seg vestover fra Slinningsneset, helt til den grenser mot garden Hessen (gnr. 118), litt øst for Olsvikskaret. Det er gjort fornfunn i sandtaket på Slinningen som viser at her var bosetning i steinalderen. Etter den tid kjenner vi ikke bosetnings-historien, men det er sannsynlig at her bodde folk fast, eller i perioder, fra slutten av jernalderen (Vikingtiden). Garden er ikke nevnt i skattemanntallet fra 1520 og kan derfor ha vært en øydegard ei tid etter svartedauden.  Vi møter ikke navngitte folk på Slinningen før i skattemanntallet fra 1603.

Muligens var hele dette området opprinnelig en del av garden Hessen, før Slinningen ble egen gard tidlig i mellomalderen. En ubekrefta teori er at hele øya Hessa var en gard, før den tidlig i jernalderen ble delt i gardane Hessen og Skarbø og i mellomalderen Slinningen.

«Borgarsete» (Handelsted) i ca. 300 år.

Fra ca. 1570 til slutten av 1870-tallet var Slinningen et såkalt «Borgarsete» (Handelsted). Garden var da eigd av «kondisjonerte» storfolk som sorenskrivere, militære kapteiner og handelsborgere. De som var eiere var ofte også bruker, men ikke alle var bosett på garden. De hadde da ofte tilsatt bestyrer på handelstedet, og forpakter til å drive gardsbruket og et ikke ubetydelig fiske.

Eit borgarsete er ein handelsstad med profesjonell handelsmann med borgarrettar, organisert i eit lite samfunn for åtte til over 30 personar. (Lokalhistoriewiki).  (Les om Slinningen i B&G b4 og Borgarhistorier av B.J. Dale).

Siste handelsmann på Slinningen var Jørgen A. Strøm som gikk konkurs på slutten av 1870-tallet. Handels-virksomheten her ble etter det avviklet og handelstedet nedlagt. Gardsdriften fortsatte imidlertid med de nye eierne som kom hit og overtok garden.

Garden Slinningen hadde opprinnelig ett hovedbruk, gnr.117, som omfatta hele Slinningen. Det ble i 1903 delt i to bruk; "Indre-Slinningen" bnr. 1 og "Ytre-Slinningen" bnr.14 (Linge). I tillegg var her utskilt 12 plasser, bnr.2-13.

Plasser på Slinningen:

Fra ca. 1750 til midt på 1800-tallet, hadde eierne av hovedbruket "Store-Slinningen", leigd ut (bygslet ut) 12 plasser vestover i utmarka på nord- og sørsida av Slinningen. Leiglendingene som betalte bygselavgift til eierne av Slinningen, fikk i 1869 formelt skylddelt og utskilt plassene fra hovedbruket. Plassene fikk egne løpenr. (og fra 1884 bruksnr.), og de fleste leilendingene fikk før ca. 1900 kjøpt ut plassen sin fra konkursboet etter Jørgen A. Strøm. 

"Store-Slinningen" solgt på auksjon i 1881:

Jens Larssen Linge fikk i 1881 kjøpt «et auksjonsskjøte» på garden Slinningen fra konkursboet etter Jørgen Strøm. (Kjøpet omfatta ikke plassane). Jens L. Linge eide da hele Slinningen (utenom plassane) fra 1881 til 1888. Han solgte da til norddalingen Sivert Smogeli som flyttet hit og brukte hele garden til den ble delt i 1903. Da flyttet Jens Larsen Linge hit.

I perioden fra  han kjøpte i 1881 til 1903, hadde Jens Linge fortsatt å bo på Linge i Norddal. Der var han gardbruker på "Ne-garden" som i flere generasjoner hadde vært i familien.

Garden Slinningen, hadde altså fram 1903 vært ett hovedbruk, gnr.117 (før lnr. 255). I tillegg 12 plasser, bnr.2-13.

Hovedbruket delt 1903 i to halv-deler: "Ytre-Slinningen" bnr. 14 (Linge) og "Indre-Slinningen" bnr.1.   

Basert på en gjenkjøpsavtale fra da han solgte i 1888, kjøpte Jens Larssen Linge tilbake den vestre halvdelen som fikk bnr.14. Jens overtok "Ytre-Slinningen" og sette opp nytt bolighus og løe i 1902. Han  flyttet hit med familien og startet det nye gardsbruket som vi kjenner som "Lingegarden". Sønnen Peder Linge overtok i 1912, og hans sønn Ivar etter han.

Sivert Smogeli satt igjen med den andre halvdelen «Indre-Slinningen» (bnr.1) til han døde i 1904, og deretter sønnen Peder Smogeli, som kun rakk å ha garden i to år før han døde i 1906.

Jakob Ytterli kjøpte i 1910 «Indre-Slinningen» (bnr.1) fra arvingene etter Smogeli. Jakob var svigersønn til Jens Linge som i realiteten da igjen en tid hadde full kontroll over hele «Store-Slinningen». 

I 1912 starta Jakob Ytreli og selge ut "Indre-Slinningen". Grimstad kjøpt "Slinningstangen" der han anla Grimstadslippen.

I 1915 kjøpte Anton Larsen "Slinningsneset" der han i 1916 bygde den kjente Larsenbuda som fortsatt står ytterst på neset. Han hadde allerede i 1910 kjøpte "Slinningsholmen" som senere ble overtatt av Peder Linge.

Brødrene til Anton, Edvard og Iver Larsen fikk i 1919 skjøte på  det meste av «Indre-Slinningen». De startet Såpefabrikken og dreiv med sandutskipning fra Sandhola. 

Jakob Ytterli hadde garden bare en kort tid før han flyttet til Ålesund før 1920. Det som var igjen av garden og gardsbruket, ble helt fram på 1950-tallet drevet av forpaktere som bodde i "Larsenhuset". Etter  det var hele bnr.1 delt opp og solgt til industrivirksomhet og til hustomter. (Se beskrivelse annet sted).

Det gamle tunet til handelstedet på Slinningen:

Store-Slinningen har som nevnt ovenfor, fra ca. 1570 til 1870, vært bebodd av både handelsborgarar og andre «kondisjonerte» personer. Husa i tunet på «Store-Slinningen» sto i sydskråningen omtrent der Såpefabrikken og Grimstadslippen ble bygget.  Der skal det også ha vært et fint hageområde med bærbusker og frukttre.

På 1850-tallet ble det bygget ny løe på garden, og sener også et nytt våningshus høgere oppe på sletta øst for sandhola på Slinningen. Huset som vi kalla for "Larsenhuset",  ble bygget av Anton Larsen i 1912. På vedlagte bilder fra 1953, kan de sees inne i treklynga bak Såpefabrikken. Også et av de gamle husa i tunet viser bak på området til Grimstadslippen.

Presten Hans Strøm skriver i sitt verk om Sundmør om Knagh som bodde her rundt 1660: - "at Knagh «der ei alene har beboet, men og fra begynnelsen anlagt og opryddet denne gaard, som nu er en av de smukkeste i Borgund; liksom han er bekient for en meget mandig og brav offisier».

Det er nok feil at det var han som ryddet garden, men det kan være riktig at han forbedret garden. 

To foto over fra 1953, viser i forkant Såpefabrikken som ble bygget i 1919 og  Grimstadslippen anlagt fra 1912.  Det er  i dette området det gamle handelstedet hadde bygningane sine ; 2-3 bolighus, stabbur, handelshus, naust og gardshus som love med fjøs og stall. Legg merke til at et bolighus som tilhørte det gamle "tunet" fortsatt står på slippområdet. Alvik-huset på toppen, sto også her før det ble flyttet i 1912 da det sto i veien for slippen. 

Brødrene Larsen kjøpte i 1919 det meste  (40-50 mål) av "Indre-Slinningen" , og  satte opp bl.a. landemerket "Larsenbuda" på  Slinningsneset og  starta  Såpefabrikken.

Rett øst for sandhola, delvis skjult i treklyngen bak Såpefabrikken, ser vi det "nye" Larsenhuset og løa til garden . Løa som ble bygd ca. 1853, ble på 1950-tallet ombygget til bolig (av Nystrand), og revet i 2008 da Norunn Larsen og Rico Resnes bygget hus på tomta.

Bosetning og bygninger på Slinningen 1600 – 1920.

For å få en forståelse av hvor og hvordan de første beboerne på Slinningen bodde, har jeg her laget følgende sammendrag. Det er basert på utdrag fra bl.a. opplistinger fra arveskifter etter dødsbo og omtaler og beskrivelse av garden og handelstedet Slinningen.

De første folka vi har spor etter på Slinningen, er fra en steinalder-buplass i området ved sandhola i skråninga opp for Slinningsholmen.

Etter disse «ur-innvånerne» er det ikke kjente spor etter folk eller bygninger før ca. 1600. Første kjente mann på Slinningen er Jon. Han er nevnt i skattemantallet i 1603 og må ha vært vel etablert med gardshus og jordbruk her.

Det er ikke kjent i detalj når de første husa ble satt opp her, men det må ha vært før 1600. Sannsynligvis sto her hus fra tidligere tider, og som er ombygd og erstattet flere ganger. Men, som nevnt vi kjenner ikke til de som holdt til her før 1600.

Siden Slinningen ikke er nevnt i skattemanntallet i 1580, bodde her muligens ikke folk da. Det kan være at Slinningen var en ødegard etter svartedauden på 1350-tallet. Det er også spekulert i at garden på den tid var en del utmarka til den eldre garden Hessen.

Rundt 1614 ble det (ulovlig) satt opp et handelshus av Oluf Knudsen Slinningsnes på en tomt han bygsla av garden.

Her sto også en tingstue som er nevnt alt i 1609 og i 1613 ved rettsaker mot en Oluf som skal ha blitt ført her på garden. Han ble bøtelagt for å drive «ulovlig handelsvirksomhet» her.

De eldste husa på Slinningen var samla i et gardstun som i en liten «landsby». Tunet lå i den sydvendte, solrike skråninga ved Slinningstangen øst for sandhola: Det er omtrent der Grimstadslippen og Såpefabrikken ble bygget rundt 1920.

Her var tunet og nausta bra skjerma for vestaværet av Slinningsholmen og for nord- og norddaust været av Slinningstangen og Slinningsneset.

Før slutten av 1700-tallet var det sannsynligvis ikke noen bygninger (muligens utenom noen sommerfjøs) mellom tunet på Slinningsodden og tunet til garden Hessen ved toppen av Hessaskaret. I tida etter 1750 ble det etablert 4 plassebruk utover øya på sørsida av Slinningen. Senere på 1800-tallet kom der 5 nye plasser, og i tillegg 3 plasser på nordsida.

I lange perioder etter 1600 fram til ca. 1870 var Slinningen et handelssted som hadde «kondisjonerte» eiere og oppsittere (forpaktere eller brukere). Slinningen hadde også et relativt stort gardsbruk og her ble drevet et omfattende fiskeri – spesielt Borgundfjordfisket.

Etter at den siste handelsborger gikk konkurs på 1870-tallet var det slutt på handels-virksomheten. Men gardsdriften på hovedgarden fortsatte ennå med nye eierne og forpaktere. 

I 1903 ble garden ble delt i Indre-Slinningen (bnr. ) og Ytre-Slinningen (utskilt som bnr.14 – Lingegarden). Jens Larsen Linge etablerte sitt gardsbruk på Ytre-Slinningen og bygde ny løe og nytt hus i 1902.

På Indre-Slinningen (bnr.1) ble gardsdriften redusert etter at eieren Smogeli og sønnen døde i1904/1906. Svigersønn til Jens L. Linge, Jakob Ytreli overtok i 1912, men han var ikke interessert i selv å drive med gardsdrift. Han flyttet før 1920 etter å ha solgt hele garden hovedsakelig til Br. Larsen som startet forskjellig industrivirksomhet.

--- «» ---

Her litt om noen av brukerne med en kort beskrivelse av garden og bygninger:

Kaptein Jørgen Knagh, brukte garden som embetsgard til ca. 1670. Ble etter det kalla «Kapteins-garden». Presten Hans Strøm skriver i sitt verk om Sundmør, at Knag «ryddet Slindingen, som en av de smukkeste gårde i Borgund». Det er nok feil at han ryddet garden, det kan være riktig at han forbedret garden.

Claus Nilsen kom etter Knagh og var eier fra 1670 til 1698 da han døde. Det er skrevet at «Claus Clausen overtok farsgarden Slinningen, som var et gammelt handelssete og kapteinsgård fra 1657 og utover, før det ble overtatt av familien Svertz».

Claus var handelsmann og brukte også garden som var relativt stor. Her var da: 1 hest. 9 kyr, 1 okse, 4 sauer og der avles 18 tønner korn. Han betalte handels- og konsupsjonsskatt hele tiden. I 1681 betalte han skatt for 2 drenger, 2 tjenestepiker, for seg selv og familien med 6 riksdaler. Han var også aktiv med fiskeri, og fikk minnestøtte etter seg for gjeninnføringen  og bruk av torskegarn. Claus og hans etterkommere hadde jekt og dreiv fraktfart på Bergen.

I skiftet i 1714 etter Elsa Astrup, enka etter Claus Nilssen, er det opplistet: 1 sjøbud med loft «kaldet ny sjøboden», 1 gammel sjøbud, ei stove «nystuen» med 4 vinduer og kjelderbod, 1 naust + gardshusa (løe, fjøs etc).

Ole Larsen (1739-1789) fikk i 1782 kjøpe Slinningen. Ole er nevnt som (handels)borger, men det er nevnt i 1785 at: «Slinningen er et gammelt handelsted, og eieren som kjøpte stedet for et par år siden fører ingen handel. Men stedet er både bekvemt og fornødent dertil og fremdeles. Når fiskeriet foregår i Borgundfjorden huser dette sted en hoben almue formedlest den gode beliggenhet for de fiskende.

Hans Broderson Røring (f.1750-d.1830). Sønn av «syvstjernepresten» Røring på Veøy i Romsdal.. Hans giftet seg i 1773 med Magdalena Madsdatter Widerøe (f.1748-d.1832). Kjøpte garden på auksjon i 1789 og drev med handel og jordbruk til 1803. Flyttet og etablerte seg på «Røringplassen» (bnr.10). I et skiftedokument etter Magdalena i 1833 er hun nevnt som «enkemadam – enke efter handelsmann og propritær Hans Brodersen Røring, Slinningen».

Peder Ågesen (1762-1813) som i 1804 igjen startet handel og gjestgiveri. 

Ole J. Strøm kjøpte Slinningen i 1815. Han drev handel her og fra 1825 også på Brunholmen. Han skal også være bosatt på og «bruker av Slinningen gård».

De er skrevet at  bygningene på hovedgarden, Slinningen, var fortsatt samlet sør-øst på Slinningsneset «der hvor Rørings og senere Strøms herskapelige hager var». «Litt østenfor stod de mange huse med hovedbygningen Låna». (Det er er Møre Sæpefabrikk ble anlagt over 100 år senere).

Her er nevnt: 1 stor 2-etasjes stuebygning, 1 gammelt 4-etasjes (antas at ha vært butikken og sjøboden), 1 toetasjes stabbur, trerøringsnaust, 1 grisehus, 1 ildhus, 1 hønsehus (kjøpt av lærer Eidsvig til ildhus) og 1 høy- og kornlade (løe) med fjøs og stald for kuer, hest og sauer.

Jørgen Andersen Strøm overtok og gikk konkurs på 1870-tallet. Husa på garden i 1872: En stor 2 etasjes bygning, butikk og sjøbud, 2 etasjes stabbur, ett naust, grisehus, eldhus, hønsehus, og løe med stall og fjøs.

I 1881 la Ålesund Sparebank Slinningen på auksjon, og Jens Larsen Linge fikk da kjøpt en «auksjonsskjøte» på Slinningen gnr.117 – med unnatak av de plassane (bnr. 2-13) som var utskilt i 1869.

Plassane ble senere solgt fra Ålesund Sparebank i perioden fra til 1889 og 1891 til festerne.

I 1888 salg av Slinningen fra J. L. Linge til Sivert Andreas Smogelid med gjenkjøpsrett i 15 år på «halve Slinningen».

I 1903 kjøpte Jens Larsen Linge tilbake halve Store-Slinningen bnr.1 fra Sivert Andreas Smogelid (året før Sivert døde).

Linge delte samtidig Store-Slinningen i to deler:

A: «Ytre-Slinningen» som fikk bnr.14 og som han først beholdt selv, men overførte til sønnen Peder Linge. På denne jorda bygde Linge i 1902 nytt bolighus og ny løe rett sør for svingen på bygdevegen. Gardsdrift helt fram til slutten på 1960-tallet. Mye av jorda er nå solgt til hustomter og en stor del til Ålesund Kommune.

B: «Indre-Slinninge» som beholdt bnr.1 ble beholdt av Sivert Smogeli og sønnen Peder til de døde i 1904 og 1906. Arvingene solgte til:

Jakob Andreassen Ytterli fra Fjøra, Norddal, kjøpte i 1910 den andre halvdelen (bnr.1) fra arvingene etter Smogeli. Jakob var gift i 1901 med Berte Jensdatter Linge og dermed svigersønn til Jens L. Linge.  Ytterli drev lite eller ingen gardsdrift, men solgte ut hele garden i deler før han flyttet til Ålesund før 1920 og var med på å starte opp Vestnesruta.

I 1912 Grimstad kjøpte Slinningstangen og etablert Grimstadslippen.

I 1915 Skjøte fra Ytterli på en parcel av bnr.1 gård 117 til Anton R. Larsen, Ålesund, «Slinningnesset», som fikk bnr. 20.

I 1916 solgte Ytterli resten av sin halvpart av Slinningen 117-1 til brødrene Iver og Edvard Larsen. De etablerte bl.a. Såpefabrikken og grusuttak fra Sandhola.

Nytt bolighus og ny løe på hovedgarden.

Det store bolighuset og løa, som vår generasjon kjenner fra sletta øst for grushola på Slinningen, er erstatning for de gamle gardshusa. Løa ble bygget mellom etter 1850 og 1870. Huset kan være bygget i samme tidsrom. Muligens satt opp av Sivert Smogeli som kjøpte hele Slinningen i 1888 og var gardeiger og bruker til han døde i 1904. Men det blir også sagt at huset ble bygget i 1912 av Anton Larsen – derfor omtalt som Larsenhuset. Det ble revet mellom 1971 og 1982 og erstattet av to nye bolighus; Slinningsodden 10 og 12.

Plassane på Slinningen, gnr. 117 bnr. 1-13:

De 6 plassane sør for bygdevegen. Oppført nedenfor fra vest mot øst:

-          Ingebrigtplassen bnr. 8 (Lisaplassen)

-          Kristianplassen bnr. 9 (Nøringseth)                                                                                   

-          Røringplassen bnr. 10 (Toregarden)

-          Albertplassen bnr. 11

-          Kristofferplassen bnr. 12

-          Andreasplassen bnr. 13 (Pahr)

-          Ytre-Slinningen bnr. 14 (Lingegarden, som var halvdelen av Storeslinningen).

De 3 plassane nord for bygdevegen. Oppført nedenfor fra vest mot øst:

-          Bernplassen bnr. 7 (Drønnen/Vassbotn)

-          Ellingplassen bnr. 6 (Marteplassen)

-          Olaplassen bnr. 5 (Iverinaplassen)

De 3 plassane på nordsiden av Slinningen. Oppført nedenfor fra vest mot øst:

-          Sjurplassen bnr.4 (Myra)

-          Bergeplassen bnr. 3 (Skjong)

-          Karlsplassen bnr. 2 (Knutegarden)

(Se detaljer under eget kapittel om plassane.)