Fellestunet

Denne tegningen viser slik vi tenker oss fellestunet til Ytre- og Indre-Hessen før utskiftningene i 1895 og 1914. Det eneste "nye" huset her, er skolen som ble tatt i bruk i 1906. De fleste av bygningene i tunet kan stå på gamle hustufter som første gang var etablert før vikingtida. (Tegnet av Oddgeir Hessen).

Landsbyen ved toppen av Hessaskaret.                                                                                  

Gjenskaping av Hessen-tunet med Hessen Ytre og Hessen Indre slik vi tenker oss det kunne ha sett ut.

Hessen-ytre vest for skaret så omtrent slik ut ved utskiftningen i 1895. Bygningene til Erik, Jonas, Nils Nikolaisen (Flydal etter 1902) og Nilsgarden (Solnørdal etter 1895) ble etter utskiftningen flyttet ut på de nye bruka sine lengre vest på Hessa. Ola og Jakob sine bygninger ble ikke flyttet, for de fikk sine nye bruk nedenfor det gamle tunet.

Hessen-indre viser situasjonen en tid etter 1906 da den nye skolen var ferdig. Etter utskiftningen på Hessen-indre i 1914, ble bygningene i Grytagarden fortsatt stående i tunet. Det samme med våningshuset i Pe-garden (Bjørdal). Løa til Pe-garden, Nikla og Rasmus ble flyttet lengre øst på Hessa rett etter utskiftningen. De ble fortsatt boende i de gamle husa i Hessen-tunet til de bygde nye hus på bruka før 1920.

Ved Naustberget er det inntegnet mange naust slik det viser på et kart fra 1880. De tre større nausta lengst vest i bakre rekke, skulle egentlig vært tegnet litt mer tilbaketrukket. De var sikkert storbåt-naust samme som de to fremst nærmest mot Naustberget.

«Hagaren» (grensen) mellom ytre og indre, gikk fra nausta og opp til Hessaskaret omtrent som vist på bildet over. Innmarka var før utskiftningene delt i mange teiger og åkrer, og sikkert ikke så oppdyrket som det kan se ut som på tegningen.

Oddgeir Hessen står for tegningen og Jarle Hessen for historien. Utgangspunktet er kartskisser fra tiden rundt utskifningene.

Jarle M. Hessen – 03. okt. 2018.

Nausta ved Naustberget på 1890-tallet slik de sikkert hadde stått lang tid tilbake i historien. (Tegnet Oddgeir Hessen).

En kort beskrivelse av samfunnet i fellestunet til garden Hessen på slutten av 1800-tallet.     

Fram til ca. 1900 eksisterte det eldgamle fellestunet til Hessen var på toppen av Hessaskaret. Det besto i prinsippet som en «landsby» mer eller mindre slik som den hadde eksistert siden tidlig i mellomalderen - kanskje tilbake til før vikingetida. Antall gardsbruk har variert, men aldri flere enn rett før utskiftningene.

-    Grensa i øst var mot Slinning og i vest litt forbi Staveneset og mot gardsbruka i Skarbøvika. Mot sør danna Hessafjorden naturlig grense og Aspevågen i nord.

-    Garden var fra gammelt av delt i Ytre-Hessen og Indre-Hessen.

-    Hessen hadde ikke husmannsplasser før ca. 1850. Plassane, som alle ble rydda fra 1850 og senere, hadde husa på sine egne jordstykker utskilt i utmarka og i utkantene av jordteigane til hovedgardane.                                                                    

-     Alle gardsbruka og plassane hadde egne naust ved Naustberget og i tillegg i Hessaskaret. Garden Røysa og plassane på Indre-Hessen hadde naust i Olsvika.

-    Gardsbruka med husa i fellestunet hadde teigblanding og felles utmark.

-    Samfunnet og levemåten til folka var fortsatt stort sett som det hadde vært i flere generasjoner. Det hadde vært lite forandring det siste hundreåret.   

-    Den tida var det selvberging og naturalhusholdning med gardsdrift og fiskeri.                         

-     Alle gardsbruka hadde noen få kyr, sauer og gris – de fleste også hest. Gardsdrifta var ansvaret til kvinnene, barna og tjenestefolk. De rodde også melka til Ålesund for salg. Mannfolka hjalp til i onnene, men for det mest drev de med fiskeri som var viktigste inntektskilden. Spesielt sesongfisket etter torsk i Hessafjorden var avgjørende. Resten av året fisket de også utover i Breisundet og om sommeren også «utafor land» vest for Godøya. De fleste brukte trerøringer og storfæringer, men der var også noen åttringer før ca. 1890-tallet. Alle på bruka var med på fisketilvirking i nausta og fisketørking på de faste tørkeplassane langs fjøra. Mange fikk etter 1880-tallet arbeid på de nye store fiskeskøytene og dekksbåtene som kom til.

Intervju med tre personer som vokste opp og bodde i fellestunet.

Nikolai Nikolaisen Hessen født i Nikla-garden og overtok P-garden på Indre Hessen.

 Fra «Muntlige optegnelser ved jounalist P. Stensager (1921-22):

s. 107: Nikolai Nikolaisen Hessen, 74 år, født på Indre Hessen.

 Nikolai forteller:

Klyngebebyggelse delvis ennu, men til 1840 var det fuldstendig klyngebebyggelse, - da flyttet hans far sine huser lenger ned, Ole Olsen (Gryta) flyttet også litt på samme tid. Husene til 5 (fem) bruk stod da igjen, stue og uthus til hvert, som regel fjøs for sig, ikke alle har stabur. Tre bruk var jevnstore, men smått med jordveien, innbøen var «fælande liten». Fra like utenfor løen og til Slinningen var det utmark. Innbøen var høist 15 mål på hver mann, en del av innbøen slog de felles og delte høiet. Neppe mer enn høist 3-4 kuer på de største brukene.

Slik var det like til 1885, da blev det mindelig utskiftning (av Indre Hessen) og utlagt like til Slinningen. En mann, Nils het han, som var på det bruket som brødrene Skuset nu har (Røysa) flyttet da ut. Det blev mer helhet i jordstykkene nu, hver fik sitt i to stykker og det var et stort fremskridt.

Det stod en røkstue her den første tid han kan huske, den var brukt til stald og grisehus, den var av helt rundt tømmer, ca. 8 alen i hver kant selve stuen, den hadde hatt en fordør, den var grovt sterkt tømmer. Stuen hørte til det bruk som Ole Olsen nu har (Gryta).

– Han (Nikolai) hadde fra førsten 30 tønner korn på sit bruk, nu (i 1921) er gjenlagt så meget at de bare har 10-12 tønner.

Nikolais formann het Nils, enken efter ham fik Nikolai. (Min kommentar: Enken var Inger Lassedatter i Pe-garden som Nikolai giftet seg med i 1870). Nils`s forman het Knut Lorents (Knut Laurits Pedersen), før ham var Peder Knutsen (Skarbø).

Kalvestad. Der går et gammelt sagn, sier han, som har gått i «umindelige tider» at der bodde to mann (brødre?) på Kalvestad. De flyttet over til Hessa – en på ytre og en på indre Heissa. På Flesje eier Nikolai seterbeite. En gang, for ca. 20 år siden (ca. 1900) da de reparerte et sel og la nytt gulv, fandt de under gulvet en håndkvern, 1 alen i tvermål. Selet syntes å være opført på gamle murer. – På Killingset hvor man ennu ser spor efter veier og innhegning, skal bl.a. ha bodd en mann som het Jakob, han skulde ha hat et kvennabruk, derfor kaldte de ham Kvenna-Jakob.

Nikolai kjøpte sit bruk av lensmann Daae for 18-20 år siden (i 1902), - han og en til (Sevrin O.?) var de første som kjøpte. Også sjøbodtomt, men andre fik ikke det, - Daae forbeholdt sig 30 meter sjøstrand, og det gjelder fremdeles.

Levemåten var tarvelig før, men de greidde sig og ingen led mangel. Han husker godt første gangen faren kjøpte en tønne rug. Her dyrkes omtrent likt med havre og bygg, bygget trives godt her. Ellers har de fisken å støtte sig til, både i levemåten og til å få kontanter av, nu som før, men kanskje hadde den større betydning før, for da var det ikke så meget å velge mellem som nu.

Fjordfisket har hatt mest å si her. Faren brukte havet (sikkert med ottring) til han var 50 år (i 1867), kostet sig da smågarn til fjorden, men fik ikke så meget at han betalte garna, kun et og annet år var det bra. Han levet til han var 70 år (døde i 1900 -83 år). Nikolai har også brukt havet, men har mange år hatt meget mer utbytte i fjorden på smågarna. Det sikreste har altid vært Hatlenfjorden (torskefisket i Borgundfjorden). Har vært en rekke gode år nu, serlig de siste 10-20 år, i Hessafjorden også, men synes nu avtagende igjen. Det er så altfor tett med båt. Men allikevel har alle fått bra, kan en stort sett si. – Han brukte på havet til han var 45 år (1891), men før fik de sjelden noe før ut på Djupet, - nå står den tett under land. Utmed Lesten (vest på Godøya) var det altid rikt fisk, mens det ved Nordøyane var litet, båtene derfra kom derfor her sør, så blev det formange farkoster til at det kunde bli rikt fisk for alle.

Ulykkesbud. For 20 år siden (i 1901) forsvandt den sterkt byggede seilskute «Solon» sporløst tett før jul på storsildfeltet utenfor Svinøen. Det var snetykke og blåste noe, men langt dårligere fartøier greidde sig. Man fandt igjen garna utenfor Svinøya og man antar den er blit pårendt av en damper mens den lå på garna. Ni (9) mann blev borte med den, to fra Hessen (Laurits som var bror til Nikolai) og Ingebrigt Slinning fra Karolusplassen, samt en fra Slinningen; Johan Petersen Slinning. Resten var fra Sulalandet, en mann mistet tre (3) sønner.

Kommunalt. Nikolai har vært elve (11) år i herredsstyret og gik ut da han var 58 år gammel (i 1904).I tolv (12) år var han medlem av ligningsnevnden–ligningsmann – og hadde da hele Hessøen, mens det det nu er tre, - en for Hessen, en for Skarbøviken og en for Slinningen. Han hadde en egen metode å arbeide efter – om vi kan si det slik. Han gik nemlig frem på den måte at han sammenkaldte folk en kvell for hvert distrikt og fik opgaver fra hver enkelt, de kontrollerte hverandre og man kom på den måte det riktige forhold så nær som overhode mulig.

(Min kommentar: Nikolai bekrefter her at der var 5 bruk i Indre Hessen til den minnelige utskiftningen i 1885. Da flyttet Nils husa sine ut fra Hessen-tunet til det som senere ble «Røysa» og det ble igjen 4 bruk i tunet til Indre Hessen. Nils Anders Ottesen på Røysa døde i 1863, men det kan ha vært etterfølgeren Sevrin Olsen Nøringset som overtok «Røysa» og bygsla fra 1859 til 1885).

Sevrin Olsen Hessen fra Erik-garden i Ytre-Hessen.

Fra «Muntlige optegnelser ved jounalist P. Stensager (1921-22): s. 106: 

Sevrin Olsen Hessen (f.1863 – d. 1926). Erik-garden i Ytre-Hessen. Sevrin oppgir at han er 60 år når han er intervjuet i 1922 av en omreisende journalist. Han forteller at fellestunet stod i en klynge nedenfor Hans H. (P.) Hessen (Jakob). - Han (Sevrin) rev ned 7 gamle hus da han bygde løen der inne i 1889, bl.a. to små stuer med ovalt tømmer som bare var tiløkset og ikke brukt høvel på, svært tømmer, alm (?). Den ene var det loft i. Til å komme op på loftet hadde de to nabber i veggen, de stillet en stol borttil og entret sig op gjennem en luke i taket. Det annet hus var bestefarens, i denne stue var Sevrin fødd. Den stod med gavlen mot sjøen, med vinduene i gavlen. Av øvrige hus var der: en steinfjøs, en stald av stein, en liten løe, et stabbur og et lite fjøs som faren hadde hatt. Der stod i alt husene til 7 bruk i denne klynge. 

Sevrins bestefar het Knut (Knut Johan J. Hessen fra Jakobgarden), dennes førmann het Erik J. Hunstad. Sevrins bestemor, Erik-Berte, var omkring 100 år da hun døde i 1877, - det er bare så vidt han husker henne. – Hele Hessa like til Slinningsodden var Daae-eiendom tidligere og opsitterne sat på bygsel. Sevrin fik kjøpe av arvingene da statsråd Daae døde. Han (Sevrin) flyttet husene hit ut for ca. 20 år siden. – De fleste som bor på Hessa nu er innflyttet, mest fra fjorane, Norddalen og Geiranger, således også den yngste mannen (Flydal), rett under Sukkertoppen.

 Oldtid (tilføyelse av Stensager). En stor steinrøis («sjørøisa») nede ved sjøen på Solnørdals grund, den er 86 skritt i omkreds. Der er også en gravrøis østenfor den store røis på Solnødals eiendom. – Rett ned for Sukkertoppen har Lerheim og Nummedal påvist en forhistorisk boplass fra jernalderen. Ca. 1 ½ meter ned i jorden har Lerheim funnet et «bryne» av form som en lang smal øks, og et stykke av en brynesten. – Flere gravrøiser ved jernaldersboplassen. 

Mine kommentarer og tillegg: Dette intervjuet er skrevet ned av den omreisende journalisten slik som Sevrin og andre som ble intervjuet fortalte. Han fikk vel med en del misforståelser og feil i utgangspunktet. Dernest ble notatene maskinskrevet i senere tider av Hildur Tennfjord Mikalsen og Per Hånes. Også de kan ha tolket utydelig håndskrift feil og også lagt inn egne feil. En tydelig feil er i første linje: Det skal være Hans P. for Petersen (ikke Hans H.). En annen feil er at det ikke var Daae-eiendom helt til Slinningsodden – det skal være til Slinningen (Slinningen var ikke eid av Daae-familien). Sevrin beskriver Erik-bruket sine bygninger i Hessen-tunet i 1889. Det er 2 år før faren døde og 6 år før utskiftningen i 1895. Hovedhuset til faren og bestefaren, der Sevrin ble født – hadde gavl-veggen med vinduer vendt mot sjøen!  Sevrin nevner også flere mindre bygninger som ble revet, så de er ikke vist på utskiftningskartet.

Laurense Olsedatter Hessen fra Ola-garden i Ytre-Hessen.

Laurense i Ola-garden fortalte i et intervju i Sunnmørsposten i 1940 at hun reiste i 65 år med melk til Ålesund. Intervjuet forteller også litt om forholdene den gang. Hun rodde først i 52 år i lag med andre Hessakvinner. Deretter reiste de med ferga som kom i 1922. Hun holdt på til hun var 80 år gammel før hun sluttet. Utdrag; «Laurense er nå 85 år og har utrettet mye. Hun har vært et arbeidsmenneske og hengt i sent og tidlig. At hun har hatt stell på garden, ser en på alt ute og inne. Nå kommer hun ikke så langt, bare en tripp ut på tunet, men åndsfrisk er hun, så hun ennå har et ord med i laget».

Laurense Nøringseth, reiste 65 år med melk i Ålesund:

Like ved Hessaskaret lå en gang «gamlebyen», en klynge hus, hvor heile Hessa bodde. Men så ble det utskiftning (1895), og husene ble spredt utover gårdene. Bare et par tun sto igjen. Og et av disse er heldigvis så godt vedlikeholdt at en kan få et lite billede av hvorledes bebyggelsen var i gamle dager. Det er tunet til Ole og Laurense Nøringseth. Alle utenomsundsfolk kjenner Laurense, hun som i over 60 år så å si hver yrkedag reiste til byen med mjølk som hun leverte til «faste huser». Og hun skiftet ikke kunder hverken hver måned eller hvert år. Flere av kundene har hun levert mjølk til i 20-30-40 år!

Vi må ha oss en liten prat med Laurense, og i den hyggelige lavloftede stuen får vi høre hennes livshistorie. Foreldrene kom fra Godøya (bare faren kom fra Godøy - mora kom fra Hoff på Ellingsøya), og fikk bygslet en av Daae-gårdene (Ola-garden bnr.1). 

"De kjøpte seg en stove på Langlo-Stranda og førte den hit. Noen år etter arvet moren en stove på Ellingsøya. Den ble også ført hit, og de to ble til et stort og godt hus, sier Laurense".  

Da Laurentse var i konfirmasjonsalderen, ble hun sendt til byen med mjølk. Det var opphavet til de daglige mjølketurer fra nesten hver gård på Hessa. Laurensen er no 85 år gammel. Hun reiste med mjølk like til hun var 80, men da ga hun opp! 

Var det ikke mange ganger vanskelig å komme til byen i styggevær? Spør vi henne. 

"Å jo. Når jeg tenker på hvor vi slet i gamle dager, må jeg ofte undre meg over at det gikk så bra som det gjorde. I min ungdom var det ikke veg ned til sjøen, bare en rås mellom røysene, så en kan forstå hvor trasig det var å bære mjølkespannene til sjøen i mørke. Og var det storm og Aspevågen stod i et eneste rokk, måtte vi ro langs land rundt Skarbøvikane og innover Heggemsbrygga eller Prestebrygga, der vi pleide å legge til".

Og så var det å traske rundt med mjølkespannene?  

"I den første tida var det no ikke så mye vi reiste med, og heller ikke var det så mange folk utenomsundet som no. Jeg har nemlig aldri båret mjølka mi over brua. Det var no i Ole Røed-huset og rundt Apotekertorget jeg hadde kundene mine. Etter som åra gikk, ble det flere kunder". 

Var det mange som reiste fra Hessa?  

"Vi rodde to båtlag. Da fergen kom (ca. 1922), ble det slutt med roinga, det ble mye lettere og snøggere med fergen". (Laurense rodde altså i ca. 52 år før ferga kom). 

Var det bare kvinnene som gikk rundt med mjølka? 

"Det var no alltid vært regnet for kvinnfolkarbeid, men var været altfor rusket, drog karene av sted i den tid vi måtte ro.  Det er no ikke bare meg som har vært «melkeleverandør», sier Laurense, hun syntes det ble for mye snakk om hennes person. Fra hver gård har kvinnene reist med mjølk, men jeg er vel den som har holdt lengst ut".   

De har nok hatt mange gode venner blant kundene i byen fra den tid de reiste? 

"Ja, heilt fra første tida. Noe er mange borte. Det var Krossbyes, Fuglebergs, Zernikovs. Den som var min kunde lengste tida, var bakermester Johnsen, fru Schrøder, fru Iversen, - nei det nytter ikke å regne opp noen, de var like gilde mot meg alle sammen".

Det er no ikke bare med mjølkespanna Laurense har utretta så mye. Hun har vært et drivende arbeidsmenneske og hengt i sent og tidlig. At hun har hatt orden og et godt stell på gården, ser en på alt ute og inne. No kommer hun ikke så langt, bare en tripp ut på tunet, men åndsfrisk er hun, så hun enno har et ord med i laget.

 Laurense nevner at hun har en søster lengre ute på Slinningen som også har vært et strevsomt arbeidsmenneske. Hun ble tidlig enke og måtte ta hånd om gården alene med barna. Det er «Melke-Lise» (Lisa), som hun populært kalles i byen. I 24 år var det ikke en eneste dag hun ikke var i byen med mjølk.   (Det er et bilde av Laurense i artikkelen i Sunnmørsposten).

Laurense  på Olagarden og Lisa på Lisaplassen, hadde brødrene Johan på Leitegarden og Ole på Korsvik.