På dette bildet fra 1908 ser vi fellestunet til Indre-Hessen før utskiftningen som kom i 1914. Skolen var ny og tatt i bruk i 1906. Huset og løa til venstre tilhører Bjørdal (Pe-garden). I midten er gamlehuset, løa og stabburet til Gryta. (Huset står fortsatt i dag ved rundkjøringa). Ned for skolen er det kvite huset til Rasmus, og lengst til høgre er huset og løa til Niklagarden. En flokk med barn står vel omtrent i det som er rundkjøringa i dag.

Hessen – gardens eldste historie:

På Hessa er der gjort fornfunn av flint- og steinøkser både fra eldre og yngre steinalder, og der er lokalisert flere gravrøyser fra eldre jernalder og bronsealderen. På Slinningen er det også påvist en boplass fra steinalderen. Dette viser at her var folk på Hessa, som ellers på kysten, siden lenge før vår tidsregning startet. Her er ennå bevart restene av noen av gravhaugene og gravrøysene. (Fornfunna er beskrevet i Borgund og Giske, bind 1).

Namnet, Hessa, kommer fra Heids som skal opprinnelig ha vært øynavn. Det skal være er laga ved avledning av ordet heidr som betyr hei/lynghei, eller høgtliggende skogløs slette. (B&G bind 4).

I eldre skrifter og frem til i dag, finner vi at både om øya og garden er det benyttet: Heids, Heidz, Hissen, Hitsen, Hessen, Heissen og Heissa. (BJD). Det kan i historiske kilder av og til være uklart om det refereres til garden eller øya.

Jeg har valgt å bruke Hessen om garden og Hessa om øya.

Garden Hessen befolket lenge før vikingtiden - kanskje fra 400-tallet.

Hessen er regnet som en av de eldre gardene her omkring og har fra gammelt av vært en av de større gardene i Borgund. I 1666 hadde garden ei skyld på 12 våger, og bare storgardene ute på øyene var større. (B&G bind 4).

Gardsnavnet Heids, som kommer av øynavnet, er et særs gammelt gårdsnavn, som hører til gruppen -vin, som tyder på at disse gårder er av de eldste etablerte i landet.

Til sammenligning er «stad»-navnene yngre (Kalvestad), og «set»-navnene (Killingset) enda yngre, men slike navn som Flesje kan være både eldre og yngre. Om det er tilfelle, så er garden Heids like gammel, eller eldre enn disse fraflytta gardene på nordsiden av Sula. På Kalvestad ble det ved utgravinger i hustufter funnet gjenstander fra 4-5. århundre som viser at der var bosetning tidlig i jernalderen. På garden Hessen er der ikke spor etter hustufter fra eldre tid, men basert på navnet kan vi kan en regne med bosetning også her fra eldre jernalder (før vikingetiden).

Første gang Hessa er nevnt i kjente skrifter, er i 1175 i en jordebok fra Munkeliv kloster. Det er uvisst om det her refereres til de to andre gardene på Hessa, eller kun til garden Hessen.

Bosetning på de tre gardene før og etter Svartedauden i 1349:

Det kan se ut som garden Hessen har hatt sammenhengende fast bosetning før, gjennom og etter svartedauden. Garden ble ikke avfolket (ødegard) etter mannedauden som startet i 1349 (BJD).

Første navngitte brukere på Hessen er nevnt i skattemanntallet fra 1520.

Eiere av garden Hessen:

Det er vanskelig å få til en reell oversikt over eierne av gardene på øya Hessa fra etableringen og frem til ca.1600 da lensregnskapene ble etablert. Det var også vanlig at mange garder til tider hadde flere deleiere som ikke bodde på gardene de hadde part i. Noen kan i perioder ha eid hele øya Hessa uten å være bosett der.

Vi kan ha hatt følgende eiere av garden Hessen:

- Nyrydingsmenn var nok selveiere i etableringstiden og lang tid etter.

- Lokale stormenn eller høvdinger overtok og eide i lange perioder.

- Kirkegods. (Hessen delvis fra 1308 og hele garden etter ca.1440 frem til 1537).

- Krongods (fra etter reformasjonen 1537 til 1649 og 1651-1661).

- Giskegods. (fra 1649 til 1651).

- Private stormenn. Kjøpmenn og andre rike borgere. (Fra 1651-ca.1900).

- Selveiere. På Hessen fikk leiglendingene fra ca.1880-tallet kjøpt gardsbruket de bygslet.

Etter rydningsmennene var det gjerne en lendemann eller lokal høvding som da hadde overtatt som eier eller deleier av en eller flere garder. På slutten av vikingtiden, og tidlig mellomalder, var det «lokale stormenn» som eide gardene på Hessa og andre garder på Sunnmøre. Noen eiere overførte sine eierandeler til kirken og etter reformasjonen tok som kjent kongen over alt kirkegods.

Leilendingene måtte betale leie i form av landskyld og forskjellige skatter. Til tider kan de også ha arbeidsplikt på hovedgarden til eieren.

Munkeliv kloster: Eierandel i Heids i 1175.

Ragnar Øvrelid skriver i B&G: I skrivne kjelder møter vi Heissa første gongen rundt 1200 i ei jordebok der det går fram at Munkeliv kloster i Bergen eide en part i garden.

Sigrunn Kvamme har tatt ut fra Munkeliv sin jordebok fra 1175 en orginaltekst som er oversatt til: Heissa i Borgund skatter 4 mannamater og en halv mark hvete mjøl.

Kan vi forstå dette slik at dette dreier seg kun om garden Hessen?

Bjørn Jonson Dale mener at dette kan dreie seg om hele øya, Hessen eller bare Skarbø som skal ha tilhørt Munkeliv kloster senere.

Bjarne Erlingssons testamente fra 1308:

I 1308 (eller 1309?) er det nevnt en Bjarne Erlingsson som mulig er første navngitte eier eller deleier av bl.a. garden Hessen eller hele øya Hessa.

Bønder og stormenn gav fra tid til annen jordegods til kirken for å få sjelemesser og andre tjenester. Et eksempel på det er Bjarne Erlingsson sitt testamente fra 1308. Her skjenker han kristkirken i Nidaros bl.a. hele eller deler av gårdene Aurdal, Sæbø, Søvik, Heissa og Slyngstad for at det skal leses messer for han.

Bjarne i Heids er nevnt i 1344 (ikke samme Bjarne som nevnt i 1308):

Bjørn Jonson Dale skriv: Navnet, Bjarne i Heids, er funne nemnt i 1344, da seks stormenn var samla på Steindaloftet, øvstehøgda i steinhallen, på Giskegard. Dei var der som vitne til ein transaksjon, der øya og garden Humla blei overført fra ein Ogmund Erikson til herr Erling Vidkunson av Giske og Bjarkøy, som seinast i 1344 hadde overtatt hovedsetet for det veldige Giskegodset, Giskegard. Erling Vidkunson hadde vore Norges viktigste mann, og var stadig svært viktig. Dei seks mennene som var til stades var den næraste kretsen hans, alle adelige, flest væpnarar, somme riddarar. Den sist nemnte var Bjarne i Heids.

Mest truleg var Bjarne eigar av heile Heids, som slekta kan ha gjort i lange tider. Han var ein av dei fremste mennene på Sunnmøre både i kraft av ætt og eige. Fem år seinare kan både mannen og makta ha forsvunne, tatt av den nådelause Manndauden, som starta i 1349 og kan ha tatt livet av 3 av 4 sunnmøringar.

Den samla jordbruksverdien av Heids ser ut til å ha vore 60 månadsmatbol, det samme som Valderøya og Nørvøya med Aspøya. Jordbruket kunne livberge omtrent 120 personer fordelt på 15-20 bondehuslyder. Om Bjarne ikke eigde anna enn dette, var han likevel temmelig rik.

Kirkegods fra ca. 1433 til 1537

Aslak Bolts jordebok 1433:

Bjørn Jonson Dale skriv videre: 89 år seinare, i 1433, ser vi av Aslak Bolt si jordebok at Heids enno hadde private eigarar, helst av ætta til til Bjarne, men at disse folka seinast i 1433 ga det dei enno eigde i Heids til erkestolen i Nidaros.

Etter dette eigde erkestolen heile Heids, begge gardane (dvs. Ytre-Hessen og Indre-Hessen).

Aslak Bolt jordebok nevner Heids (Hessen) i 1432-33. Erkebispestolen og domkirken (i Nidaros) eiet da helt eller delvis 87 gårder på Sunnmøre. Av disse skal 2 gårder være på Heissa (indre og ytre), og Sigurd «i Heids» gav erkebispen noe til, av den gård som hans mor eller svigermor hadde eiet der ca.1440. Noen år etter stadfestet sønnen Arne Sigurdson i Heissen, at så var rett.

Avskrift fra Aslak Bolts jordebok: Av Heissen (Heids), i begge gardene, 20 månedsmatbol, og erkebiskop Aslak fikk så mye dertil av Sigurd på Heissen (i Heids) som brevet om det viser. Det er nå hele eiendommen. Hver gard bygsles for seg for 5 sold bortsett fra de 4 måneds-matbol som hans mor eide, og som hun gav og betalte til erkebispesetet. Disse 4 måneds-matbolene gav Arne Sigurdson til erkebispesetet slik som brev om det beviser.

Garden Hessen privat eige fram til 1433.

Sigurd «i Heids» og sønnen Arne Sigurdson i Heissen kan ha vært siste private eiere før Hessen ble kirkegods.

BJD skriv: Dei siste private eigarane av garden Hessen var Sigurd og sonen Arne Sigurdson. Etter den tid var alle bøndene på Heids erkebispen sine leiglendinger. Den yngre garden Skarbøen kan ha vore i anna eige.

Olav Engelbrektsons Jordebok 1530-tallet nevner garden HESSEN:

Han var erkebiskop i Nidaros og skreiv en gang i 1530-årene en oversikt over jord-eiendommene tilhørende kirken. Altså rett før reformasjonen i 1537. Her nevner blant jordene i Borgen prestegjeld:

- Yttrehizen som må være dagens Ytre Hessen gnr.118 i Borgund.

- Nørdrehiszen som må være dagens Indre Hessen gnr. 118 i Borgund.

Her bodde i 1520 de første navngitte brukere på garden Hessen: I 1520, er det i skattemantalet nemd fire bønder (leilendinger) på garden «Hittsen»; Sjur, kort for Sigurd, Einar, Bjørn og Marit. Ingen av dei var velståande.

Først i 1603 får vi meir greie på brukarane av Hessen og dei andre gardane.

Tre lensmenn i Borgund bodde første halvdel av 1600-tallet på garden Hessen. Det var Knut Olson, sønnen Mons Knutson og Einar Didrikson. Så garden var nok en viktig stad. BJD hevder at en tingstue ble bygget nær lensmannsgarden. Det kan stemme med at det sto det ei tingstue på Slinningen alt før 1600.

REFORMASJONEN I 1536 – KONGEN OVERTOK ALT KIRKEGODS.

Krongods etter reformasjonen i 1537 – 1661.

Konger: Christian III (1534-59). Fredrik II (1559-88). Christian IV (1588 – 1648) og Fredrik III (1648-70).

Som kjent tok kongen erkebispegodset i 1537 etter reformasjonen, og hadde dermed over eierskap til alle gardene som kirken hadde frem til da. Også Hessen ble da krongods og var det i over 100 år.

BJD skriver følgende om slutten på Hessen som krongods:

1649 gav kongen hele Hessen gård (12 vog fiskeskyld) til svigersønnen, Hanibal Sehested, som da var kongens stattholder i Norge og riksskattemester. Han hadde da også Giske-godset som han la Hessen under. Men i 1651 falt Hanibal Sehested i unåde og kongen tok igjen Giske-godset som han til slutt solgte i 1661.

Kongen, Fredrik III, trengte penger til krigføring mot svenskene (Karl Gustav-krigene) og pantsette godset til Marcellius (Oslo og Amsterdam) for pengelån, og i 1661 solgte han det meste av Giske-godset som da ble splittet opp. Det ble slutten på Hessen som krongods.

Private eier tar over Hessen.

Amtmannsetet på Molvær overtar Hessen.

Da kong Fredrik III solgte i 1661, var det lagmann Hans Hansen Smit (kjent fra rettsbøkene for Sunnmøre) i Bergen som kjøpte Hessen og en del av Giske-godset.

Sønnen, amtmann i Møre, Jonas Smith Lillienskjold på Moldvær arvet farsgodset, og efter amtmannens død 1691 var det enken Zissel Kås, som eiet Hessa. Hun ble gift med amtmann Sehlgaard på Moldvær, og i 1743 med amtmann Hagerup, som solgte Giske-godset.

Hessen kjøpt av proprietær Christen Sæd:

Men Hessen ble solgt lenge før ca. 1710 ved fru Zissel Kås, til proprietær Christen Sæd. Hun eiet også Steinvågnes og bodde vist en tid der.

Denne Christen Nilsen Sæd var tolder på Sunnmøre, og han styrte med Zissel Kås sine eiendommer og drog disse til sig litt efter litt. I 1720 var det hundrevis av bønder han hadde utbygslet gårder til, og jamt tatt for høi landskyld av, han var en lur fyr heter det. Han blev, meldt av bønderne, og blant de som vitnet mot ham på tinget i Borgund, var 8 fra Hessa; Iver Nilsen, Peder Pedersen, Lars Iversen, Ole Jenssen, Knut Ellingsen, Claus Corfissen, Peder Nilsen og Ole Jetmundsen – alle med adr. Hessa.

Der var skrevet en klage til amtman Hans Nobel alt i 1712 at de hadde bygslet gården Hessa av Sæd, og nu måtte betale landskyld av 2 vog gård mer enn de brukte. Det viste seg at klagen var rett.

Dessuten hadde Sæd delt opp noe bruk og bygslet bort jord uten hus på, som var ulovlig. Knut Olsen Steinvågnes, Ole Olsen Drevik og Iver Larsen Skarbø hadde bygslet plasser uten hus og betalt 20 riksdaler. De 8 mann på Hessa hadde klaget også over at de i 5 år hadde gjort pliktarbeid på Moldvær, hver mann i 3 dage årlig på egen kost. Dertil måtte de skysse jorddrotten, når han forlangte det. De hadde hver 5 mellag fiskeskyld og hadde betalt i 3dje tage, d.v.s., 4 ort 8 skilling, men skulle ha betalt bare 3 ort 12 skilling. Dette førte til at alle gamle bygselbrev måtte annuleres, og folk fikk nye bygselsedler og nye oppgjør med Nicolai Ulrichs, Borgund, som var frende og arving til C. Sæd.

Nicolai Ulrichs arver Hessen etter Christen Sæd og noen år etter kjøpte Claus C. Zuerts på Slinningen gården Hessen og hans arvinger eiet Hessen i 1774.

Da kjøpte Abraham Holterman (Steinvaagneset) garden Hessen, som han senere (på 1790-tallet) solgte til Nils Wind som dreiv handel på Taskeberget ved Nørvasundet.

(Se nærmere i BJD sine artikler med beskrivelser av: Molvær, Slinningen, og Steinvågneset).

Fra Nils Wind til Kaptein Ludvig Daae og senere «Daaes arvinger»:

­Nils Wind, som var født i 1775, var bl.a. brennevinshandler og hadde kjøpt opp flere jordeiendommer rundt om på Sunnmøre. Men, i 1807 drukna han og hele familien på Moldefjorden, så nær som den 7 år gamle datteren Barbara Henrikke som var født i 1800. Som enearving førte hun de store jordeiendommene til Daae-slekta da hun i 1820 giftet seg med Kaptein Ludvig Johanson Daae på Solør.

Gardene Hessen og Aspen (vest for Storhauggata til Steivågsundet) var to av de mange gardene som nå tilhørte Kaptein Ludvig Daae (f.1792-d.1879) som bodde på Solnør i Skodje. Sønnen Ludvig Wind Daae (f.1829-d.1893), var en av sju søsken som arvet bl.a. Hessen. De er ofte omtalt som «Daaes arvinger». Oppsitjerane (brukerne) på disse gardane var leiglendinger (bygselsmenn), eller plassemenn uten arbeidsplikt for eieren (Daae). På Hessa hadde de flest arvefeste på bruka der festet (bygslet). Det vil si at enken og barna arvet festeretten dersom husbonden døde.

Fra Kaptein Ludvig Johansson Daae (1792-1879) og Barbara Henrikke Wind (f.1800) frem til nåværende eiere av Solnør gard er slekts-gangen slik: De hadde seks barn, og de to yngste sønnene Ludvig Wind Daae (1829-93), som ble neste bruker på Solnør, og Henrik Wind Daae (1831-1902, overtok og flyttet til Nedregaard i Spjelkavika. Ludvig hadde datteren Susanne som ble gift med Andreas Markus Quale (fra Kvaløy i Nordland). De fikk sønnen Henrik Wind Daae Quale (1903-1974), som ble lensmann i Skodje. Han er far til Johan Christian Haar Daae-Quale som er eier av Solnør gard i dag.

Først på begynnelsen av 1900-tallet fikk de fleste kjøpt bruka og plassane og dermed bli selveiere. Sjøtomter var det fortsatt vanlig å bygsle helt frem til 1950-tallet.

Historien etter 1603 med alle brukene og brukerne på garden Hessen vil bli tatt med i et eget skriv.

Garden Hessen historie - kort versjon. 11.05.2022 - Jarle M. Hessen

Innhold i vedhengte pdf-linker:

1. Folketellinger for de enkelt bruksnummer. (102 sider).

2. Gardsbruka før utskiftningen i 1895 for Ytre-Hessen og 1914 for Indre-Hessen. (29 sider).

3. Gardsbruka og plassane 1890-1920. Oversikt. (40 sider).

4. Hessen 1890-1970. Opplisting av bnr. og befolkning. (153 sider).

5. Historisk utvikling antall gardsbruk . (19 sider).