Fiskeaktivitet med Hessabåter.

Breisundet en fineværskveld. Dette har alltid vært et av de viktigste fiskeområdet til Hessingane.

På denne siden har jeg tatt med interessant fiskerihistorie fra Hessa fortalt av noen av de eldste som selv var med. Spesielt viktig er  Kåre Almås sine detaljerte beretninger til Ivar Eide som har notert ned og bevart historiene for ettertiden. Her er med detaljer fra de tre viktigste sesongfiskeria på Hessa: Småsnurping, Kolkjeftfiske og ikke minst viktigst Torskefisket. Også fisket etter storsei med juksasnelle (seidraging) var utbredt inn i mellom de andre fiskeria.

Snurpenotfiske etter småsei med båter fra Hessa.

Dette notatet er skrevet ned av Ivar Eide basert på det han kaller «noen vellagrede og spredte notater (fra -06/-07) om småseifisket, med opplysninger om båter m. mannskap fra Hessa som deltok».

Notatene, med kommentarer av ulike slag, er i vesentlig grad basert på samtaler med Kåre Almås, og i tillegg har Inge Eide kunnet gi en del opplysninger. Begge disse to var i kortere eller lengre perioder selv med på dette fisket.

Jeg har gjort en del tilleggskommentarer, blant anna navn på båter. Dessuten noen tilføyelser basert på informasjon fra Sigbjørn Hessen. Og et tillegg på slutten om egen kunnskap og erfaring fra snurpefiske med «Safir» på 1950- og 1960 – tallet.

---«»---

Fisket etter småsei med snurpenot, der fiskere fra Hessa/Slinningen deltok, foregikk i hovedsak i perioden fra tidlig 1930-åra og til slutten av 1950-åra.

Notfisket etter småsei var, etter det Kåre og Inge kjenner til, svært lite utbredt innen andre kystområder nordover til Trøndelag og sørover til Sogn og Fjordane.

På Sunnmøre var det bare en båt fra Valderøya som drev med dette fisket, i tillegg til båtene fra Hessa.

På Nordmøre kjente man til en båt som dreiv notfiske etter sei, men her foregikk fisket vesentlig på Griptaren, og da vesentlig etter storsei.

Fiskesesongen etter småsei strekte seg fra mai/juni og til seinhøsten/nærmere jul, og aktiviteten kunne foregå i perioder avhengig av forekomst av fisk.

Småseifisket var å betrakte som en attåtnæring for småbrukerne på øya, og som et alternativ til annet sesongfiske. Fangstene blei i 1930-åra levert så godt som utelukkende til reve-for, og lave priser gjorde at dette fisket var lite lønnsom.

I årene før 1940 var det trolig bare en båt «Trafik», eid av Ole og Ragnvald Hessen, som dreiv med småseinot.

Med krigsutbruddet, og mere begrenset tilbud av matvarer, blei småseien oppgradert til folkemat, og ganske raskt en etterspurt vare.

Økende etterspørsel førte til at prisen på småsei gikk i været. Dette førte naturlig nok til at    flere nå så muligheten for en etterlengtet inntektskilde, og ut gjennom krigsårene ble det etablert et antall nye notlag.

NOTLAG

I følge Kåre og Inge var det i alt 5 notlag fra Hessa som, i kortere eller lengre perioder, var i aktivitet da fisket var som mest lønnsomt. Totalt kan det ha vært 30-35 mann som i kortere eller lengre perioder deltok som mannskap på de forskjellige båtene.

Et notlag bestod vanligvis av fem mann, skipper, bas og ytterligere tre mann. I nødsfall kunne man klare seg med fire mann.

Ofte fungerte det slik at besetningen etablerte et sameie, som kjøpte not og øvrig utstyr.

Det var gjerne vanlig at sammensetningen av mannskapene kunne variere fra år til år.

Oversikt over notlag m/ mannskap fra Hessa, som deltok i fisket.

De første som starta dette fisket (notlag nummer en) var Ole og Ragnvald Hessen, på folkemunne ”Erik-gutane” eller ”Erik-karane”.

Tidspunktet for oppstart er trolig tidlig på 1930-tallet.

Ole og Rangvald startet først med en mindre, åpen 25 fots båt Må «Trafik» M-143-B, som de etter noen år (1937) forlengde til 26,9 fot og utstyrte med dekk.

Mannskap på denne båten var Ole og Ragnvald Hessen, Oskar Hessen (Gryta-Oskar), Obert Almås og Hjalmar Sjøholt.

På denne båten var Ole skipper, og Ragnvald og Hjalmar vekslet med å være bas.

Kåre A sier at i den første tiden under krigen så brukte man vekselvis den gamle Erik-båten og Mk «Diamond» M-357-B, en 28,7 fots dekksbåt kjøpt av Oskar og Obert i 1940.

Begge disse båtene var små og lite egnet for fisket, særlig etter som nøtene blei mer omfangsrike. Det blei lagt dekk i gamlebåten til Ole og Ragnvald, men Kåre sier at når båten fikk nota om bord, så lå hekken nesten i sjøskorpa.

«Trafikk» var trolig den eneste båtene fra Hessa som dreiv dette fisket i årene fram til krigsutbruddet.

Fangstene blei levert hovedsakelig til revefor, og lave priser gjorde at dette fisket var lite lønnsomt.

Med krigsutbruddet og etter hvert begrensninger i tilbudet av matvarer, blei småseien tidlig i krigsårene oppgradert til folkemat og ganske raskt en etterspurt vare. Dette førte til at prisen på småsei gikk i været.

De gode prisene som Erik-karane nå oppnådde gjorde at flere så muligheten til en ekstra inntektskilde eller attåtnæring, og dette førte til at en rekke nye notlag ble etablert på øya. Forekomstene av sei var i denne perioden ganske gode.

Notlag nummer to som startet opp var brødrene Peter, Arne og Ole J. Hessen (”Leite-karane”), sammen med Robert Olsen og Hans Hessen (Nøringseth-Hans).

De hadde i starten en eldre åpen båt Må «Nordlys» M-389-B på 30 fot som Ole og Peter fikk i 1943. Den var lite egnet, så de fikk leid en større båt,”Ose-båten” Mk «Olaf» M-120-A som var 31 fot og eid av Ose-Olaf, Ragnvald m. fl. fra Skarbøvika. Her var Kåre Almås med en sesong.

Notlag nummer tre som startet opp var Lars og Arthur Hessen, ”Nils-gutane”, i begynnelsen sammen med brødrene Sverre, Martin og Arnvid Solnørdal.

Båten som blei brukt tilhørte Sverre Solnørdal, Mk «Nordlys» M-127-B på 31 fot.

Dette laget ble seinere oppløst, og Lars og Arthur bestilte ny båt høsten 1941, og etablerte et nytt lag sammen med Harald Hessen, Karl og Inge Eide.

Den nye båten på 28,8 fot hette Ms «Ottran», men gikk under navnet ”Tante Pose” (etter en, på den tiden, populær norsk film med dette navnet.) Den egentlige grunnen til klenge-navnet skal være at Lars og Arthur finansierte båtkjøpet via en pengesterk tante på Hellesylt.

Denne båten ble bygd på Vestnes i 1941 og forlengd i 1943 til 35,6 fot.

 Notlag nummer fire ble startet av Lars og Erling Flydal, sammen med Johan Almås, Oluf Hessen og Petter S. Hessen ”Jonas-Petter”. Båten var vel Ms «Tor» M-398-B på 32 fot tilhørende Lars og Erling.

Dette laget dreiv et par sesonger under krigen, men så dreiv båten av i en storm, den havna til slutt i fjøra inne i Olsvika, og både båt og redskap gikk tapt. Det ble ingen ny oppstart etter dette (selv om Lars og Erling kjøpte Mk «Vidar» på 31 fot i 1946 som de brukte på torsken.

Oluf og Johan hadde egen båt, Må ”Tendringen” M-98-B åpen båt på 25 fot, men denne var for liten til notfiske, men blei bl.a. brukt til å frakte fisk for salg rundt om på bygdene. (Også kalla «Tjaffen» p.g.a. lyden).

Notlag nummer fem kom inn i bildet mot slutten av krigen. Den som tok initiativet til dette var Olav J. Hessen, ”Leite-Olav”. Han fikk med seg Perry Olsen, Karsten Almås, Aksel Slinning og Kristoffer Slinning. Disse spleiset på ei ny not.

Aksel og Kristoffer hadde begge egen båt, Aksel Mk «Gideon» M-2-B, Kristoffer Mk «Hugnad» M-3-B, men de brukte båten til Aksel. Ingen av disse båtene var særlig egnet for notfiske.

Etter første året ønsket ikke Kristoffer Slinning å være med lenger. De øvrige fire tok da kontakt med båteier Jon Trones i Skarbøvika, og fortsatte fisket med denne båten Mk «Hjørund» M-152-A.

Storhetstida for dette fisket var under krigsårene. Etter krigen ble etterspørselen etter småsei som matfisk sterkt avtakende, men noen av båtene fortsatte med dette fisket etter krigen og noen få til ut i 50-åra.

Til slutt var man tilbake til at småseien bare blei etterspurt til revefôr og minkfôr, med priser som ga magert utbytte. 

Peter J. og Ole J. Hessen kjøpte så ny båt i 1947 med navnet Mkr «Safir». M-44-B på 34,3 fot med ei ny 22 hk Volda maskin. Den var bygd med et spesielt «drektig» krysser-akterskip som var godt egnet for seinota.

Både «Trafik» og «Diamond» blei solgt midt på 1950-tallet, og Ole og Ragnvald kjøpte i 1954 en ny, større båt, Mk «Havbryn» M-31-B på 37 fot med en 22 hk Volda maskin.

Ole og Ragnvald Hessen, Oskar Hessen (Gryta-Oskar og Hjalmar Sjøholt var fortsatt mann skap.

Erik-båten Havbryn og Leite-båten Safir var de siste båtene som dreiv dette fisket. De dreiv på fram til begynnelsen på 1960-tallet. Også Trones-båten Hjørund drev på til midt på 1950-tallet.

Utenom de som var med i notlaga, så var det mange andre Hessa-karar som var med båtane forskjellige sesongar. Kan nevne bl.a. Inge Eide, Livius Hole, Arne J. Hessen og Hans Hessen.

Redskap i bruk.

Snurpenøtene som var i bruk kunne være fra 100 – 130 favner i vidde, og vanlig djupn kunne være rundt 20 favner. De første nøtene som blei brukt var mindre.

Motorbåten var også utstyrt med en robåt, ”lettbåt” med ”sjøkikkert”, sistnevnte brukt for å kunne registrere forekomster av fisk. Også lodde-streng var viktig for å bestemme fiske tettheten.

I tillegg til snurpenota hadde man s.k. not-poser i beredskap, brukt til å ”lagre” fisken levende i not-steng når dags-fangstene var gode, eller når oppkjøper ikke var tilstede.

En vanlig not-pose kunne ta ca. 200 ”kasser”.

Fangstmetode.

Lokalisering av fiskeforekomster foregikk fra lettbåten ved hjelp av sjøkikerten, som var datidens ”ekkolodd”. Notbasen var den som opererte kikerten fra lettbåten, han lå da på kne bak i lettbåten og holdt kikerten litt under sjøoverflata, mens rors-karen rodde rundt og undersøkte fiskeplassen systematisk. Lodde-strengen ble også brukt, spesielt når det var mye alger og dermed dårlig sikt i sjøen.

Når en sei-stim blei registrert, ga notbasen tegn til skipperen om å starte kasting, og dirigerte gjerne kastingen fra lettbåten. Her var det viktig at kastingen blei utført så raskt som råd, så da var det full gass på motoren mens nota gikk i sjøen.

Kjennskap til bunnforhold på de enkelte fiskeplassene, samt vurdering av strømforhold, var viktige faktorer for å gjennomføre et vellykket kast. 

Det var også viktig å få ”snurpet sammen” eller stengt nota raskest mulig for å unngå at fisken fant veien ut av nota. Et hjelpemiddel til å hindre dette var bruk av en ”skimle”, en hvitmalt treplate utstyrt med et jernbeslag som lodd.

Før nota kunne stenges, var det da en mann som, fra dekk, kontinuerlig kastet ut og dro opp igjen skimlen, for på den måten å skremme fisken bort fra åpningen.

Det krevde lang erfaring for å utføre et optimalt kast. Det var viktig å kjenne til botn-forholdene på de enkelte fiskeplassene.

Under selve kastingen var det også avgjørende å tolke strømforholdene, slik at nota ikke dreiv ” ut av kurs”. Erfaringene viste at beste løsningen var å sette ut nota med-strøms, da var det sjelden at nota sette seg fast og ble revet opp. 

Det ble kasta både på svært grunt vatn og på større djup. Det hendte iblant at nota ikke nådde ned til fiskestimen.

Bomkast forekom nok relativt ofte, da strømforhold, uberegnelig bevegelse i fiskestimen og lignende, kunne lage problemer.

Revne nøter forårsaket også fangstap.

De som tok seg av å reparere ”bøte”, nøtene var oftest not-bøteriet til Skytterholm i Spjelkavika. Her ble også nøtene lagret utenom sesongen.

Den tida brukte de bomullsnøter som måtte barkes et par ganger i sesongen. Nøtene måtte også henges for tørking innimellom. Barkingen ble utført i store kar på barkeriet til Per Kron Slinning på Slinningen. Der ble nota også hengtopp noen dager for tørking etter barkinga. For «vanlig» tørking ble nota hengt opp hos Skytterhom.

På 1960-tallet ble de gamle bomulls-nøtene utdaterte. Moderne nylon-nøter ble nå vanlig, men karane i de tre gjenværende notlaga, var også nær «utdatering», så de såg seg ikke syn med å investere i nye nøter.

Fiskeplasser og forekomster.

Fisket foregikk i alt vesentlig på fluder og grynner i nærområdet.

Vanligvis gikk man ikke lenger nord enn til Revet (Lepsøyrevet).

I sørlig retning gikk man sjelden lenger enn til områder langs Hareid-landet.

I vestlig retning kunne man gå så langt ut som til området rundt Fauskane, (vest for ”Bødane” Vallabåane), et par timers gange til havs.

Noen av de vanligste fiskeplassene var:

Hessafjorden:

Flesjefluda.

Her kunne det være gode forekomster av sei om våren.

Korsfluda

Bresen

Vallafluda

På disse tre fludene var det heller sjelden at det blei tatt fangster av betydning.

Breisundet:

Skarbøfluda

Søre skallen (syd for Skarbøfluda).

Nøre skallen (vest for Skarbøfluda mot Godøylandet).

På disse plassene blei det ofte tatt gode fangster.

Aspellet (om lag midt i Breisundet mellom Eltrane og Hogsteinfyret).

Nøre-fluda, litt nord for Eltrane

Søre-Sula ved Eltrane

Geilefluda (Geilevikfluda?)

Grynne ved Hareid-landet.

Sør for Godøylandet:

Djupsfluda (sør-øst for Hogsteinfyret).

Her var fisket best om vår/sommer, men strømforholdene var et stadig problem her.

Revsskallen (sør for Gødøya).

Ystegrynna (Skjennå?).

Her var det ofte bra forekomster, men urein boten førte til mange revne nøter.

Vest for Godøya:

Fauskane.

I dette området var Grunnskallen en svært god fiskeplass, ofte bestod fangstene av en blanding av storsei og skallesei. Grunnskallen og Fausken kunne være farlig i stor sjøgang. Ved tung sjø kunne sjøen bryte «toppe seg» på disse grunnene.

Også ved Olsfluda og ved Lyren kunne de gjøre bra kast på godværsdager. Det var heller sjelden det blei bruk vest for Godøya.

Vallabøane (sør for djupet) hendte det seg de fiska på. Langt ute og utsatt plass.

Nordafor by`n:

Steinvåg-grynna (nord for Steinvågneset).

Grynne ved Oksebåsen

To grynner ved Bjørnøya.

I Vallasundet mellom Valderøy og Oksebåsen. Ankra da posane ved Kjeholmen.

Grynne ved Kverve.

Her kunne det bli tatt gode fangster, men botnen var svært urein.

Vikefluda, nord for Revet (Lepsøyrevet), ved Bjørnøya.

Her kunne det bli tatt gode fangster, men botnen var svært urein.

---«»---

Omsetning av fangstene. Marked.

Omsetningen av småsei som matfisk var nærmest ubetydelig i førkrigsårene, men dette endret seg dramatisk alt det første krigsåret. Nå blei småseien, nesten uansett størrelse, omsatt som matfisk av alle fiskehandlerne i byen, og prisene gikk i været.

Etterspørselen etter fisken kom etter hvert ikke bare fra lokalmiljøet, men også fra områdene særlig sørover langs kysten helt til Bergen/Stavanger-området, det største markedet var Bergen.

For å bevare kvaliteten på fisken best mulig ved salg utenfor lokalmiljøet, blei det utviklet en fraktmetode, der fisken blei transportert levende ved å ta i bruk s.k. ”brynn-skuter”. Dette var båter der lasterommet bestod av en sjø-fylt tank, trolig med et sirkulasjonssystem for frisk sjø.

Fisken blei da overført enten direkte fra notkastet til brynnskuta, eller fra ”posen”, dersom leveransene måtte vente på brynnskutene.

Etterspørselen var ofte så stor at oppkjøperne/brynnskutene fulgte etter fiskebåtene fra flud til flud for å sikre seg eventuell fangst.

Det var ikke alltid at kjøpere var på plass når fangsten var sikret, eller leveransen skulle skje utenfor distriktet på et seinere tidspunkt..

Det man da gjorde da var å «lagre» fisken levende i en s.k. ”pose”.

Fisken blei overført fra nota til posen, uttrykket var å ”reme” over fisken, og posen blei  slept og forankret på en plass der den var best mulig skjermet for vær og vind.

Typiske oppankringsplasser for posene kunne være ved Sniglevær og på Geilevikane, men ofte også ut for Korsvika når de fiska i Hessafjorden.

Når fangstene skulle leveres lokalt blei fisken oftest håvet om bord i dekksbåten og levert direkte til kjøper.

Fangstene blei oftest oppgitt i antall ”kasser”, fiskemengden i ei kasse angis til å tilsvare 40-50 kg. Et storkast kunne gi en fangst på rundt 200 kasser (8-10 tonn).  

--som et apropos vedrørende konsumenter, kan nevnes at under krigen ble det ofte plassert kasser med småsei på kaia i Hessaskaret, eller langs veiene, dette for at russerfanger som passerte, skulle få muligheten til å sikre seg en ekstra matrasjon. Det ble fortalt at fisken ofte blei fortært på stedet i rå tilstand.

- -- - Notert av Ivar Eide etter samtaler med Kåre Almås.

----«»----

Tillegg fra Sigbjørn Hessen:

Ein vesentleg grunn til at dei sette småseien i posar var at den «skulle gå seg rein for raudåt». I tider med mykje raudåt i sjøen, beita seien seg full av denne krepselignande matretten. Raudåten sette smak på bukane og gjorde seien vassen og ubrukelig til matfisk. Løysinga var at dei sette seien i «pose» ei tid. Etter ei veke eller to i pose gjekk den seg rein for raudåta, og dei kunne omsette fisken.

 Ein grunn til, var at dei leverte det meste av småseien til brynnbåtar som gjekk til Bergen. Då måtte dei ha tilstrekkelig sei klar til dei kom. Det var ikkje kvar dag dei kunne få fangstar som var store nok til brønnbåtane så dei brukte å samle opp fisk i posar som måtte være fulle når brynn-båtane kom.

Tilleggskommentar fra Jarle M. Hessen.

Jeg er født i 1948 og er så heldig at jeg fikk oppleve de siste 10 – 15 åra dette småseifisket pågikk. Det var da som nevnt over kun Safir, Havbryn og en tid Hjørund som var igjen av båtane. Vi kjente godt båtane frå kvarandre på «kakkinga» lenge før de kom tilsyne.

Når Safir hadde kastet ved Korsfluda eller Bresen og satt ut «posen», så var jeg ofte nede i Korsvikfjøra for å hente en hank med småsei – og av og til også en hank til naboer. Når Peter senere på kvelden kom heim etter å ha lagt Safir i utfaret i Hessaskaret, ble det middag - dagsfersk «småsei og lever».

 Av og til fikk vi ungane også være med fra Korsvika til Hessaskaret.

 Selv om jeg var plaga av sjøsjuke, så var jeg av og til med på sjøen når jeg hadde skolefri. Også med til barkeriet og til nothenget til Skytterholm på Spjelkavikneset der det var spennende å klatre i høyden.

 Når vi ble «eldre», 12-13 år, var vi med å sprette småsei på Leitebua eller mest på Erikbua. Engang også på Fiskerstranda. Vi fikk 10 øre pr. kg (5 kr. kassa) og kunne klare opp til 10 kasser pr. dag/kveld. Jeg kjøpte i 1960 min første sykkel til 430 kr. for sprette-penger. Selv om seien gikk til mink-/revefor, forlangte kjøperne at levra måtte fjernes fordi levrefettet var uheldig for kvaliteten på pelsen.

Det hendte også en sjelden gang at brynn-skuter hentet levendefisk i min tid. En ganger lastet vi fullt rommet og dekket på Safir med over 10 tonn sei som vi leverte i Sykkylven til laksefor på et av de første oppdrettsanleggene.

Midt på 1960-tallet husker jeg et par sesonger at Safir (og sikkert også andre) fikk mye torsk innblanet i småseifangstane. Det var ikke uvanlig at de kasta bl.a. ved Korsfluda og ved Bresen for å fiske etter denne sommer-torsken. De kunne få 400 - 500 kg i ett kast.

En fantastisk fin mai-dag i 1965 padlet jeg med kajak langt utover i Breisundet for å møte Safir og Havbryn. Langt ute sørvest for Lestaskjæret kom de langsomt slepende på hver sine «poser» med småsei som de hadde tatt ute ved Fausken-området eller ved Vallabåane. De brukte hele dagen på å slepe «posane» inne på Gjeilevika der de ble ankra opp.

Dette må ha vært en av de siste sesongene for «Safir», for Peter sluttet sjøen og begynte på Rop-buda i Skarbøvika ca. 1966. «Safir» lå et par år i utfaret i Hessaskaret før den i 1968 ble båten solgt med vegn og utfar til en kjøper på Bud ved Hustavika. Nota tror jeg de ikke ble av med. En bomullsnot var nok lite verdt nå når nylonnøter tok over.

Jeg mener at også Havbryn avviklet i denne perioden. Ole som var skipper, glei på rekka og slo seg stygt en gang Havbryn var på Fiskerstranda for å levere. I følge Magne Hessen var det i 1967 eller 1968, og etter det gikk Ole på land. Også Ragnvald sluttet på sjøen og begge  arbeidet noen år på Hans-bua (Wammer) i Skarbøvika før de ble pensjonister.  «Havbryn» lå noen få år ved Erik-buda til den ble solgt rundt 1970 til en kjøper i Ålesund.

 -   Jarle 18.04.2017

Torskefiske med dekksbåter fra Hessa fra ca. 1940 til ca. 1970.

Torskefisket har nok alltid vært det viktigste næringsgrunnlaget for fisker-bonden på Hessa. Det kjente Borgundfjordfisket har pågått langt tilbake i tid, og er omtalt i flere tidlige skrifter om Sunnmøre. Torsken kommer inn Breisundet i slutten av januar til slutten av mars for å gyte på grunt vann i Hessafjorden og Borgundfjorden.

I den periode har det hvert år deltatt hundrevis av færinger og senere motorbåter i dette viktige fiskeriet. Vi kan regne med at på garden Hessen, var «alle» voksne karer over konfirmasjonsalderen med på dette vår-torskefisket som de kalla det. På enkelte bruk var også kvinnfolka og enkelte unger med dersom de manglet mannfolk.

Fisket vest for Godøya:

Også «ut for land» vest for Godøya, er det vanligvis rikelig med torsk før og under innsiget til Borgundfjorden.

På Hessen-garden hadde alle gardsbruka storfæringer (trerøringer) som de brukte i Hessafjorden og sikkert utover i Breisundet når været var bra. Men de var ikke egnet lengre ute. På 1800-tallet var der flere åttringer på Hessa og ifølge B&G var den siste i bruk så sent som i 1899.

Senere gikk enkelte over til dekksbåter, bl.a. Nils Hessen (Nils-garden?) hadde en en-masta småskøyte «Liv» alt i 1892. Fra rundt 1905 ble det mer og mer vanlig å sette inn små motorer i fiskebåtene.

Utover 1920- og 30-tallet fikk enkelte av hessingane seg mindre motorbåter, som tålte hardere vær enn færingene, og kunne bruke ute i Breisundet og lengre til havs.

På slutten av 1930-tallet og under krigen, var det mange som hadde fått seg dekksbåter mellom 20 og 30 fot. De kunne brukes på de rike torske-felta vest for Godøya helt ut på fiskeplassen Mebotnen. Kun når det var dårlig vær «utafor», kom de inn i Breisundet og av og til inn i Hessafjorden.

Motorbåter fra Ytre- og Indre Hessen i perioden 1925-1960. 

De fleste av disse var sikkert med i torskefisket til havs vest for Godøy.

• -          «Rapid» M-180-B    : Johan og Hans H. Hessen fra 1924 til  1941.                                                                                                                                    

• -          «Trafik» M-143-B    : Ole og Ragnvald Hessen fra 1925 til de i 1954 fikk Havbryn

• -          «Havbryn» M-31-B : som ble solgt ca. 1970 og sletta 1972.

• -          «Nordlys» M-127-B    : Ole Solnørdal og sønnen Sverre fra 1935 til ca. 1950.

• -          «Trafik» M-262-B    : Kornelius Hessen og sønnene Ingvald og Petter fra 1932.

• -          «Tor» M-398-B         : Lars og Erling Flydal fra 1941 til de i 1946 fikk Vidar

• -          «Vidar» M-116-B     : som ble solgt på 1950-tallet og sletta før 1968.          

• -          «Diamond» M-357-B  : Oskar O. Hessen m.fl. fra 1939 til 1956.

• -          «Ottran» M-388-B   : Lars og Artur N. Hessen fra 1940 til ca. 1949.  

• -           «Nordlys» M-389-B   : Peter og Ole J. Hessen fra 1940 til de i 1947 fikk Safir

• -          «Safir» M-44-B         : som ble solgt 1968 og sletta 1984.  

• -          «Glimt» M-325-B     : Sevrin og sønnen Petter S. Hessen fra 1935 til 1941.  

• -          «Trio» M-501-B        : Petter S. Hessen fra 1954 til 1956 da han fikk Rex

• -          «Rex» M-21-B           : som ble sletta 1961.                                                                                                                                                                                                                                                                                

-          To mindre motor-båter som nok helst holdt seg inne i Hessafjorden:

-           «Opal» M-302-A (Leite-Kleggen): Peder J. Hessen fra 1934 til ca. 1949.

-           «Tenderingen» (Tjaffen) M-98-B: Oluf Hessen og Johan Almås fra 1930 til ca. 1950. 

                                                                                                                                                            Her var sikkert også noen båter og brukere som er oversett og ikke kommet med over.  Her var også mange registrerte mindre åpne båter under 25 fot, spesielt etter krigen og utover, men de har jeg ikke tatt med her.                          

• Fiskeplassene:

-          Hessafjorden: Hele fjorden fra Eltrane og innover mot Langevågsholmane og sør for Slinningen.

-          Breisundet: Nord for Eltrane og mot Godøya.

-          Sør for Godøya: Skjenna og vestover mot Lestaskjæra.

-          Vest for Godøya: Lestabukta, Vålgrunna vestover kanten nord for Breisund –djupet, nordvestover mot Karlsbåen og Langskjæra, videre vestover rundt Stadsgrunnskallen og utover mot Høgeskallen og Lembotnen. 

-          I skjeldne tilfelle gikk de største båtene utover heilt til Mebotnen. En båt fra Slinningen skal ha gått ned etter den fikk en brottsjø ute på Mebotnen.

Fiskevegn:

Det var hovedsakelig garnfiske som var aktuelt i denne periode. Line var lite brukt. Men enkelt mindre båter fiska med handsnøre – pilk med noen kroker som oppheng.

Torskegarna var grovere og hadde større maskevidde enn sei- og kolkjeftgarn. De fleste motorbåtene brukte to setninger med ca. 25 garn i hver. De greidde en setning på hver side av rorhuset. Enkelte av de større båten kunne bruke tre setninger – de greidde da den tredje bak rorhuset.  Det var som regel 3-4 mann på hver båt under torskefisket.                               Garna ble dratt opp tidlig, så snart det ble lyst og utover formiddagen. Vanligvis lå de ute på feltet og greidde garna for så å sette ut igjen om ettermiddagen. Det hendt også at båtene gikk inn på havna på Alnes for å greie, spesielt i dårlig vær. Etter at garna var sett, gikk båtane til land og leverte dagens fangst, som regel på ei av sjøbudene i Skarbøvika. Dersom det var dårlig vær eller de fikk mye fisk, kunne det bli sene kvelden før båtane var fortøyd eller lagt i utfara sine i Hessaskaret der de fleste hørte heime.

I denne tida var det bomullsgarn med glasskuler til flyteelement og med stein-søkke. Garn-endene var av grovt hampetau som ble holdt oppe av tjæreblåser. Bomull-garna og tauverket måtte av og til hales på land og opp i kar med blåstein-oppløsning for å konserveres for ikke å råtne. Denne tidkrevende jobben skjedde flere ganger i sesongen.  Når nylongarn og nylon tauverk kom på slutten av 1950-tallet var denne prosessen unødvendig.

Fangst og levering:

Dagsfangstene varierte, fra 50-100 torsk per natt til kanskje 200 torsk når fisket var godt. Fisken ble bløgget og lagret i lasterommet, eller i binger på dekk, og ble som regel levert rund og med haud.

Under krigen og senere leverte de fleste av Hessabåtane dagens fangst til fiskekjøpere i Ålesund og i nærområdet rundt. Før krigen var det nok mest vanlig å flekke og salte sin egen fisk og tørke til klippfisk på tørkeplassene i fjøra – spesielt for færingane og de mindre båtane som mest brukte i Hessafjorden utfor heimegardane.

Historier fra torskefiske:

Kåre Almås (født 1920) minnes torskefiske under krigen i lag med Ole og Peter J. Hessen på «Nordlys» M-389-B. Kåre forteller at han var med Ole og Peter to torske-sesonger. Først som 22 åring i 1942 og «3-4 garnsmann». Andre gang i 1945 som 25 åring og «halv – lottsmann». 

«Nordlys» var ikke mer en 23 fot. Den hadde to mastre, lugar framme og et rorhus bak. Den var registrert som «åpen motorbåt» - altså uten dekk. Maskina var utslitt og svært dårlig, så de måtte stadig til reparasjon hos en Flatmark på Aspøya.

Vinteren 1945 drog de en dag torskegarna på Lestabukta vest for Godøya og fikk om bord «flere hundre» torsk. Båten begynte da å ta inn vann gjennom «stilken» (propellhylsa), og det blei kritisk da maskina stoppa og både lensepumpa og handpumpa svikta. En annen båt slepte «Nordlys» inn til Alnes, der de overførte en del av fisken slik at båten letna og slutta å ta inn vann og de fikk til en provisorisk tetting.

Alt dette styret medførte at de kom så seint i land at det var etter portforbudet. Men, etter å ha rapporter til tyskerene på kontrollposten i Steinvågsundet, fikk de likevel gå til Oksebåsen for å levere. På heimvegen måtte de også innom for å rapportere på kontrollpostene både på Kjeholmen og på Sildegansholmen, før de kom heim til Hessaskaret etter midnatt.

Leif Eide (født 1931) forteller at han var med på torskefiske i to sesonger som «to-garns-mann». Det vil si at han fikk ha to garn i hver av de to setningene båten brukte. Fisken de fikk i de to garna som var merka med rød sløyfe, ble merka med et kutt i haudet som viste at de tilhørte Leif. Han fikk da betaling for sine «egne» torsker når ble solgt.

Første sesongen var i 1946 eller 1947 med M-388-B «Ottran» (tante-Pose) som tilhørte Lars og Artur N. Hessen (Nils-gutane).  Ottran var en 28,8 fots dekksbåt. De brukt torskegarna på Lestabukta og på de andre kjente fiskeplassane utfor Godøya. Været må sikkert ha vært brukbart, for de var aldri inn i Hessafjorden den sesongen. Andre sesongen var Leif med Flydal-båten M-116-B «Vidar», som tilhørte Lars og Erling Flydal. Det var en 31 fots dekksbåt.                      

Karl Eide – far til Leif og Ivar, var lenge fast mann på «Ottran», men var også av og til med på Solnørdalsbåten «Nordlys» og en sesong med Stor-Olav fra Skarbøvika. 

«Diamond» M-357-B var en annen av Hessabåtane som brukte etter torsken den tiden. Det var en 28,7 fots dekksbåt som var eid av Oskar O. Hessen og Obert Almås.                                                                                              

Karsten Solnørdal (født 1932) fortalte at han også var med et par sesonger rundt 1948-1949. Faren Sverre Solnørdal hadde M-127-B «Nordlys», en 31 fots dekksbåt. Også Karl Eide og Bernhard Bugge var med. De brukte til vanlig vest av Godøya, men det hendte de måtte sette i Hessafjorden når det var for dårlig vær uta-for. Karsten forteller: Jeg kan bekrefte at jeg var med som “to-garns-mann” på “Nordlys” og hadde samme avtale som den Leif Eide beskriver. Min jobb var å stå ved rekka og kleppe fiskene når vi dro garna, ellers deltok jeg stort sett som de andre med andre gjøremål. Dette må ha skjedd før 1949.

Jeg ser at noen har beskrevet tyskernes kontroll av båttrafikken. Til orientering kan jeg opplyse om at de også minela området mellom Godøya og Giske. For å komme oss ut på feltet nordvest for Alnes, måtte vi gå i en korridor som gikk fra Ålesund til østsiden av Godøya, derifra måtte vi gå helt inntil Godøya forbi Furkenholmen og videre mot Alnes.

Olav R. Hessen (f.1931) forteller at han ofte var med på Erik-båten, men ikke som fast mannskap. M-143-B «Trafikk», en 26,9 fots dekksbåt eid av Ragnvald Ole S. Hessen. De brukte vest av Godøya utover Lembotnen som de andre båtane. På slutten av sesongen – i månedsskifte mars-april, var det vanlig å bruke noen dager sør for Godøya; på Skjenna og rundt Revskallen. Det var jamt bra fiskeri og Olav husker engang det var så mye fisk at garnlenka flaut opp og mindre båter fylte opp med torsk også framme i lugaren. Olav var også noen turer med Ole og Peter J. Hessen på Safir som var ny i 1947. Han husker spesielt en gang når de greidde garna, la de seg i le av Langskjæra der det var mindre dønning.   

Lange dager:

Under torskefisket var det lange dager for fiskerane. Karane gikk heimafra grytidlig i all slags vær (av og til i djupsnø) og møttes som regel ved sjøbua i Hessaskaret før det var lyst. De som hadde båtane i utfar måtte ro om bord. Etter at de fikk starta opp maskina (de som hadde glødehode måtte bruke fyrlampe og det tok litt tid), stima fiskebåtane utover på rekke og rad. Det ble vel av og til kapp-kjøring utover til feltet vest for Godøya, men i dårlig vær kunne det nok bli en del stamping i motsjø.                                                                             Etter draging av garna, greiing og setting av garna igjen, var det levering av dagens fangst. Før båtane var tilbake i Hessaskaret og fortøyd for natta, kunne klokka ha blitt både fem og sju, og enkelte dager enda senere før karane starta på heimveg opp skarabakken, og oftest bærende på ei hank med kokefisk. På toppen av skaret, var det en stor flat stein (omtrent i nordenden av rundkjøringa i dag). Olav fortalte at det var fast rutine at karane stoppa der for å kvile etter bakken. Men, like viktig var det å vente på karane fra de andre båtane for å frette om dagens fiskeri. De la fra seg fiskehankene, og satt på steinen (ofte lenge) til de andre båtane og mannskap var trygt i land.

«Safir» og «Havbryn» var de to siste:

Utover på 1950-tallet sluttet de fleste av disse båten med torskefisket og annet fiske også.                          Så vidt jeg husker, når Ole og Ragnvald byttet ut «Trafik» med «Havbryn» M-31-B i 1954, så var det bare den og Peter og Ole sin «Safir» igjen av båtene i Hessaskaret.

Jeg som var født i 1948 var for ung til å få være med på 1950-tallet. Men jeg var med et par ganger rundt 1960. En av turene var påskeaften 1960 eller 1961. Safir og Havbryn hadde satt garna på Langfredag (lovlig den gang) ved Skjenna og vest for Revskallen.  Påskeaften var det vesta-kuling og ganske tung sjø når vi stampet oss forbi Hogsteinfyret. Det var likevel ikke verre enn at vi fikk dratt alle tre setningene vi hadde satt, selv om det ofte kom sjø inn på dekk. Vi fikk dessuten mye fisk, og med bløgging og garnhaling var jeg så opptatt at jeg ikke rakk å bli sjøsjuk i den kraftige slingringen. Vi var spent på om Havbryn fikk like mye fisk som oss og det viste seg at når vi leverte med N.L. Giske på indre havn, så hadde vi begge båtane om lag like mye, 200-250 torsk - nesten 2000 kg.

Ut over på 1960-tallet var det mye dårlig vær på feltet og i tillegg lite torsk. Det var et hardt liv å drive sjøen og når det i var tillegg lite lønnsomt, så var det ikke oppmuntrende å drive på. Leite-Peter og Ole var ikke ungdommer lenger, og det ble vel mer eller mindre sjølslutta med torskefiske. De holdt på noen år til med kolkjeftfiske og seinota, men rundt 1966 var det også slutt. «Safir» og vegna ble solgt i 1968 og Peter begynte på fiskebud i Skarbøvika.

Ragnvald og Ole var noenlunde i samme situasjon og også og Havbryn ble solgt før 1970.            

Etter krigen på slutten av 1940-tallet, ble det vel slutt på torskefiske i Hessafjorden med færinger. Olav husker at Robert og Perry var de siste som drev på særlig aktivt. De brukte støa mellom Naustberget og det flate berget, og halte opp garna der når de skulle greie.

 Det historiske fisket i Hessafjorden og Borgundfjorden, er svært godt og detaljert beskrevet i flere skriv. Spesielt interessant å lese hovedfagsoppgaven til Bjørn Myklebust fra 1971 om «Borgundfjordfisket». Den omhandler fisket inne i Hessafjorden og Borgundfjorden. Heftet kan lastes ned og leses på nett i Nasjonalbiblioteket (www.nb.no).

Tar med en statistikk som viser utviklingen av Borgundfjordfisket fra 1920 til 1971.                       

Regner med at dette dekker Borgundfjorden og Hessafjorden. Fiske vest av Godøya er sikkert ikke med her så vidt jeg oppfatter.

Har noen kommentarer, bilder eller annet fra denne tiden, eller der omkring, håper jeg å motta en kopi til min email: jarle.hessen@gmail.com.

---«»---

-          Jarle M. Hessen 06.04.2017